Dersom denne illustrasjonen av Lara Croft som knuser glass, lett antrukket og med en kropp som grenser til det umulige mht proposisjoner, lokker frem erotiske fantasier hos deg, kan du trygt lese videre...
Det var en kald vinternatt som egentlig skulle vært vårlig, langfredag påsken 2008. Det meste av dagen i forveien hadde gått med til måking i snøstorm, slik vinteren har begynt å glimte til et par ganger i året her på sørlandet. Nåja, "glimte" til er kanskje ikke det mest passende ordet. Jeg var fredag morgen nemlig overbevist om at den snarere pekte nese til meg. Det gjensto 8 dager til jeg skulle flytte fra dette snøhullet med meter på meter med måking og trodde jeg hadde slitt og bannet over snøen for siste gang i januar.
Etter timer med over- stående aktivitet bare for å få ut bilen, var jeg overbevist om at jeg fortjente en sosial(?) kveld på byen. Det hadde indeed vært en laaang fredag og lengre skulle den bli... Dersom du var ute på byen denne kvelden, vet du at det nesten ikke var mennesker ute og at de få som var ute antakeligvis benyttet samme drosjesjåfør når de skulle hjem. Ikke fordi de alle gikk hjem SAMMEN, men fordi taxikøen bestående av knappe 10-12 mennesker foran meg, minket med ca 1 hvert kvarter... Det føltes iallefall slik. Logisk nok var jeg derfor temmelig forfrosset og gledet meg usigelig til å få tilbake varmen så snart jeg fikk stavret meg igjennom snømassene jeg ikke hadde rukket å måke og satt nøkkelen i ytterdøra.
Der møtte den kvist! Eller snarere is... Alkohol har en tendens til å gjøre meg tilbøyelig til å sverge til lettvindte og ikke særlig gjennomtenkte løsninger, så jeg ga nøkkelen et lett lite "kakk" med høyre fot for å tvinge den inn. Jeg FRØS må vite! Selv om det blåste kraftig kunne jeg høre at nøkkelen knakk inne i låsen. Den første absolutt ubehagelige lyden denne natten. Etter å ha høylytt sagt til meg selv at dette ikke var MULIG og sjekket verandadør og en kjellerdør, fattet jeg nok en alkoholpåvirket beslutning: å knuse meg inn.
Jeg vasset til knærne rundt huset til kjellervinduene og fant etterhvert et jern-rør under terrassen, lukket øynene og begynte smadringen. Jeg kan enda høre nattens andre ubehagelige lyd når jeg konser litt. Tror også at jeg laget noen merkelige lyder med stemmen min mens jeg holdt på. Det jeg imidlertid er HELT sikker på, er at jeg ikke lignet på Lara Croft i det hele tatt. Ikke at det hadde mildnet følelsen av å gjøre noe veldig galt. Jeg var likevel optimist, helt til jeg kom på at bak gardinene sto hele rommet fullt med møbler de nye eierene av huset hadde fått lov å lagre før overtakelse... Det var mens jeg funderte om jeg ville evne å kravle over dem, at det også begynte å demre for meg at jeg mellom kjeller og stue hadde en dør til. Som også var låst. Jeg tror det var i dette øyeblikket panikken ble total. Jeg vil i det minste beskrive mine neste handlinger som preget av noe slikt.
Jeg ringte de allerfleste av kontaktene mine i mobilen. Der og da virket det umenneskelig at INGEN tok tlf selv om klokken var 05.00. I ettertid virker det ganske normalt. Dagen etter, når jeg våknet opp hos kameraten til en kamerat som tilfeldigvis var på narchspiel i nærheten av der jeg befant meg, føltes det hverken umenneskelig eller normalt, bare fryktelig flaut. Med en mobil som var tom for strøm, småkutt på høyre hånd og gårdagens festsminke under øyene, spaserte jeg hjemover i solskinn fra skyfri himmel. Langtidshukommelsen min må ha våknet etter bare noen få meter, for jeg gikk fortere og fortere etterhvert som jeg kom på følgende:
1. Kjøperene av huset mitt hadde fortalt at de la nøkkelen til kjellerdøren under matta etter at de satte inn møblene.
2. I all flytteforberedelse der alle skuffer og skap ble saumfart for ting som kunne kjøres på søpla, hadde jeg sett 4-5 nøkler som muligens kunne passe til inne-dører ala den som var låst mellom kjeller og stue.
Enden på denne historien er derfor kort: jeg låste meg inn kjellerdøren, fant med høy puls 4-5 nøkler i sikringskapet i kjelleren og fikk en av dem til å passe til inne-døren. Da mobilen hadde nok strøm til å sende meldinger, sendte jeg en unnskyldende massemelding til alle jeg hadde forsøkt å ødelegge natte/morgensøvnen til. Nøkkelresten i hoved-døren lot seg på mirakuløst vis pirke ut og en kjær venn som jobber på glassmagasinet, kuttet til en plate som han spikret opp der det for noen timer siden hadde vært et vindu. Min panikk kostet i kroner og øre derfor mye mindre enn den KUNNE ha gjort.
Det skal sies at dagen derfor føltes bedre etterhvert, men jeg er likevel ikke stolt av å kunne pårope meg at jeg nå vet mer enn både need_to_know og nice_to_know. Om fylleangst.
