Lyckliga Gatan? II - Generalforsamlingen

Man skal ikke la noe være uprøvd. Sies det. Om nedenstående opplevelse havner på listen av eventyr jeg ikke ønsker å angre på at jeg ikke fikk med meg når livets senhøst setter inn, er lite trolig. Likevel er den verd å ha gjennomlevd/overlevd.

Jeg er som nevnt i foregående innlegg (Lyckliga Gatan? anbefales lest i forkant) rimelig fersk beboer i borettslag. Jeg har ei heller særlig, eller noen, erfaring med verv i styre og stell. Kombinasjonen av dette har besørget meg trygt inntakt jomfru mht min omgang med hyggesammenkomster som styremøter og generalforsamlinger, såvel som i tegnet.

Hadde det ikke vært for vannlekkasjene som endevendte det meste av nabolaget for et par uker siden, hadde jeg trolig beholdt møydommen. Et begjær om å vite hva som egentlig foregikk i Lyckliga Gatan's underground (les: styre) hadde rukket å vokse seg stort nok til at jeg flørtet litt med tanken på å sette av datoen jeg så glitre under overskriften som med store bokstaver kallet til generalforsamling. Da jeg under skumlesingen av DAGSORDEN nådde punkt 7: "VALG I HENHOLD TIL § 7 I VEDTEKTENE" bestemte jeg meg derimot umiddelbart for å  "go all the way". At det under denne overskriften sto:
*Valg av leder + 2 styremedlemmer for 2 år
*Valg av 4 vararepresentanter for 1 år
*Valg av 1 delegat med vararepresentanter til KOBB's generalforsamling
*Valg av valgkomité
pirret bare appetitten ytterligere.

Jeg avtalte med herremannen 2 doors down (samme eksemplar jeg rådførte meg med den dryppende fredagsmorgenen et par uker i forveien) å møte ham utenfor min residens kl 17.55. Etter endel samtaler med denne naboen etter dryppdagen, har det kommet frem at han tidligere har hatt endel verv i styre og stell for borettslag og at han muligens vurderte å stille til valg i Lyckliga Gatan. Noe jeg forøvrig selvsagt sporeks satte igang å oppfordre ham til idet katta var ute av sekken. Ved flere anledninger. Fra å være noe avmålt til ideén, var det en sprettende ivrig kandidat som ventet trofast i gata på meg den Store Dagen. Han var heller ikke alene. Det var en spesiell stemning der vi i flokk gikk oppover til blokka som skulle låne oss kjellerstue. Mumlingen om lekkasjer, udugelighet, vedtekter og valg, lå som en trygg, jevn og beroligende vorspiel-musikk.

Jeg er fremdeles usikker på hvor tanken kom fra, men det første som slo meg når jeg ankom kjellerstuen var "øyråd". Enten har jeg sett for mye på reality-tv gjennom årene, eller det var bare de 5 gubbene som satt rundt det som minnet om et jurye-bord som så ut som vise menn. Ikke at noen av dem så spesielt glupe ut. Mer av alder eller fremtreden. Eller begge deler. -Nei, så mange har vi ALDRI sett på en generalforsamling før! utbrøt en av dem når alle var i hus og dørene lukket. - Håber bare vi har nok mad! kom det fra en annen av dem. At de i det hele tatt latet som om de var overrasket over fremmøtet, er i seg selv en liten gåte med tanke på alt spetakkelet som har vært i omløp etter vannlekkasjene hos mer en halve bestanden av beboere...  Kl. 18.03 var møtet satt. Med kaffe, Cola, Solo og Mozell. Ingen vin?? Alle like lunkne.

Mens jeg mer og mindre kjente igjen enkelte ansikter fra køen forran eller bak meg på Meny, fikk jeg med meg at "øyrådet" godkjente innkallingen (hva nå enn det betød), valgte møteleder, referent og protokollskrivere. Da spørsmålet om hvem som kunne være tellekorps ble etterfulgt av en lang stillhet selv jeg syntes ble pinlig, sa jeg meg frivillig sammen med en annen dame.
Tross en umiddelbar skrekk for å bli assosiert med geitekillingen fra middelalderens barne-tv som kunne telle til ti og samtidig irritere de andre dyrene rundt seg til bristepunktet ved å telle dem. Dette gikk problemløst for seg ved at vi begge to - og samtidig - rett og slett telte de 19 fremmøtte.

Etter en 17 minutters lang diskusjon om hvorvidt årsregnskapet stemte, differansen på de 78 norske kronene i driftsutgifter i forhold til 2008 samt en økning i husleien på kr 15 pr år, var det tid for å finne frem snittene. Maden. Mens dette ble gjort, gikk valgkomiteen på gangen for å hviske om styrehonoraret skulle forbli uendret. Maden besto av snitter med karbonadesmørbrød, laks og reker. Det som faktisk så minst spooky ut visuelt sett, var rekesnittene. Uheldigvis pekte bunnsmaken i rekene nese til meg i duett med drømmen om å evne å gjøre vann (Mozell med sukker) om til vin. Hvit. Eller rød.

Etter 20 minutters "lunchpause" var det igjen tid for å brette opp ermene. For sikkerhets skyld, telte jeg og den andre damen en gang til. Det var viktig å påse at ingen hadde sneket seg unna neste post: valg! Vi fikk alle utdelt stemmeseddel med kandidatenes navn på. Det hele kunne blitt plankekjøring dersom det ikke hadde vært for uenigheten som oppsto mht hvordan dette skulle gjøres. De fleste mente at det å sette ring rundt de 3 man ønsket i styret, for så å telle dem (jeg og dama!) var det mest fornuftige. "De fleste" er dog ikke ensbetydende med "alle". - Nei, DET blir for enkelt! utbøt noen. -Vi må følge vedtektene! kom det fra en annen munn. Deretter fulgte en halvtimes diskusjon om hvorvidt man skulle velge en leder først og deretter 2 styremedlemmer, eller om man enkelt og logisk skulle utnevne kandidaten med flest ringer rundt navnet sitt til leder dersom han/hun var villig til vervet.

Noen måtte ringe fullmaktsgiverene sine (for de som er enda grønnere enn meg: de som ikke var tilstede men hadde gitt sin fullmakt til stemme), andre ringte for å sjekke med noen de kjente som også satt i et borettslagstyre. Enkelte bet negler. Den søte gamle damen ved siden av meg ytret at ringestystemet var logisk og enkelt, men endret mening etter at mannen - som var minst like gammel, åpnet munnen om vedtekter. Likevel smilte hun litt lurt. Lenge til neste "fredda'n" i den sengehalmen!  Etter en liten evighet ble det besluttet å avgjøre stridsspørsmålet ved håndsopprekking. Igjen fikk jeg telle - yey! Flertallet valgte ringesystemet. Folket avga sine stemmer på under 3 min. og spenningen var i gang for alvor.

Jeg og dama telte i harmoni. Hun krysset mens jeg viste henne stemmesedlene. Jeg innrømmer at jeg kjente en viss økning i puls når en av de gamle fra øyrådet lå kun 1 stemme bak mannen 2 doors down. Jeg kjente også et aldri så lite klimaks når sistenevnte stakk av med de 3 siste stemmene på målstreken. Moroa var derimot ikke over. Det ble satt i stand et lite kakleseminar over hvem som skulle sitte som varamedlemmer. Igjen måtte valgkomiteen på gangen og hviskediskutere. At en av dem var påtroppende leder, resulterte i at det heldigvis ikke gikk lange stunden før han gjorde kort prossess og valgte sine disipler.

Neste post som var INNKOMNE FORSLAG omhandlet uten overraskelse lekkasjer. Og brøyting. Uten å gå i detaljer rundt dette, kjente jeg en form for trygghet i at den nye lederen i styret hadde det slemmeste tilfellet av lekkasje. At jeg har innyndet meg hos ham gjennom endel samtaler over brøytekanten i vinter, trekker heller ikke ned følelsen av å være under beskyttende vinger. Da han så meg inn i øynene fra andre siden av kjellerstuen, fant jeg det derfor litt vanskelig å si nei til anmodningen om at jeg skulle være en del av valgkomiteen. Dette på tross av venners advarsler om å si ja til noe jeg kunne komme til å angre på senere denne kvelden. Som førstereis. Med den nyinsatte styrelederens forsikringer om at vervet kun vil bestå av å ringe på hos Lyckliga Gatan's beboere en gang i året for å spørre om de er villige til å stille til valg, ser jeg snarere dette som en mulighet til å bli kjent med naboene (vin??).  Dessuten er jeg singel. Lyckliga Gatan smiler igjen, og jeg er ikke lenger jomfru.

Lyckliga Gatan?

Borettslag. Bare å smake på ordet ga meg en gang i tiden lykkefornemmelser ala samhold, felleskap, omtanke og trygghet.  Da jeg solgte min enebolig from Hell for ca 2 år siden, virket det riktig så forlokkende å skulle innta et felleskap som beskrevet innledningsvis. Fint var det også å tenke på at jeg skulle fratre rollen som frustrert enslig huseier med meg selv som eneste oppdrivelige vaktmester. Dersom jeg tenker tilbake med litt mer sannferdighet, kan det godt hende at det i bunn og grunn også slo meg at det skulle bli litt deilig å slippe å mase fettet av mannlige og handye bekjente.

I lycklig uvitenhet har jeg de siste 47 mnd levd i en bolig der jeg ikke har ansvar for rare greiene av utvendig vedlikehold. Min mannlige bestand av venner har derfor ikke vært plaget med særlig større betydelige ting enn å vaske bort litt grønn gørr av ytterveggen samt å montere og demontere parabolen et par-tre ganger. Følte meg derfor berettiget min forvirring når det i postkassen for et par-tre uker siden lå et strengt brev fra styret i borettslaget:

- Vi viser til tidligere brev om beboerenes ansvar for å holde takrennene fri for is og snø.
Tidligere brev? Tenke tenke tenke... Ransake hukommelsen uten å finne så mye som antydningen til et lite spor om å ha sett dette brevet.
- Styret har i dag vært på befaring og observert at INGEN har overholdt dette! Isen og snøen som samler seg i takrennene kan føre til lekkasje. Eventuelle skader som følge av dette må anses å ikke dekkes av borettslagets forsikring, men av den enkelte beboer. Det anmodes om at SAMTLIGE fjerner all is og snø fra takrennene sine ila 2-3 dager. Styret vil foreta en ny befaring på mandag. Lyckliga Gatan knirket litt.

Jeg erindret langt bak i hjernebarken et sted at en av naboene hadde spurt meg om jeg hadde hatt noe lekkasje hos meg. Dette var et forholdsvis uklart minne da spørsmålet ble stilt en kald formiddag mens jeg testet ut min intuisjon på hvor jeg skulle gjøre av snøen som hadde bøttet ned hele natten. Combo av spenning og 6-7 blå grader i noe som fortonet seg som orkan. I det minste stiv kuling.

Jeg ringte denne herremannen, latet som at jeg husket alt han hadde sagt, men bare trengte det repetert av unevnte årsaker. Han fortalte meg da at det hadde lekket hos dem i flere dager og at han var i en slags dialog med borettslagets styre. Brevet "befalingen" i postkassen refererte til var over 3 år gammelt.
Halleluja, gullfiskminnealderen min er ikke ankommet enda.
Videre informerte han meg om vedtekter ol. bla. mht vedlikehold av takrenner, og at dette var borettslagets ansvar.  Han rådet meg likevel til å få bort isen snarest for å unngå samme lekkasjeomfang som han hadde fått. Jeg satte sporeks i gang jakten på en hverdagshelt, uten høydeskrekk og helst med medbrakt stige, blandt handy-hunkene som ikke var brukt opp i tiden fra helveteskåken min. Dette var en torsdag. Den utvalgte (les: tvunget bassist med respekt/frykt for sin band-nasi) skulle komme og redde en stk jomfru i nød på lørdag. I rimelig tid før styrets neste befaring.

Jeg vil karakterisere meg selv som dårlig forberedt på lydene jeg observerte halvveis opp trappen til stue og kjøkken fredag morgen kl 07.13. Lite nok beredt til å oppfatte at det ikke var kaffe- eller nikotin abstinensen som spilte meg et puss, før jeg kom helt opp trappen og så vannet utover kjøkkengulvet. Drypp. Fra 6 steder. Usynkront. Litt sånn: drypp.....dryppdrypp..drypp....drypp. Hvert sekund. Minst. Som i reflekshandling tastet jeg følgende sms til bassist-helten: "Krise! Du må komme NÅ! Nå lekker det inn i kjøkkenet!"

Intet av tidligere erfaring (ref. Breaking Glass) mht til de tidspunkt i døgnet jeg foretar mine nød-sms/nødsamtaler på var tilstede. Jeg er fremdeles tilbøyelig, og kommer sikkkert til være det til min død, til å glemme at ikke alle leser eller svarer på sms hele døgnet, eller sover med mobilen på brystkassa. Når slike situasjoner oppstår i min verden er det meg ubegripelig at ikke alle mer og mindre kjente venner føler dette på seg. Da det etter 45 sekunder ikke ankom noen form for svar, satte jeg mine brunetteceller i høygir for å plukke neste potensielle Helt. Han kom på det som i lang tid vil fortone seg som en hvit hingst for meg (et kassebilaktikjøretøy, dog hvitt) etter knappe 20 minutter.

I mellomtiden ringte jeg styreformannen i borettslaget som kunne informere meg om at dette helt og holdent var min egen feil, men at han skulle "se på det" når han kom hjem fra jobb i 16-17 tiden. YeahRIGHT. Etter min 2 minutters ordstrøm på innpust såvel som utpust, fattet han imidlertid alvoret og skulle sende en annen fra styret for å "se på det". Før jeg rakk å deppe over faktum at ingen av dryppene ville avta ved at noen stirret dem i senk, hørte jeg optmistisk klapringen av hestehovene til min redningsmanns hvite. Jeg kom omtrent samtidig på at jeg måtte på stige-jakt i nabolaget. Skal forsøke å korte det videre hendelsesforløpet litt ned:

1. Mann fra borettslaget ankom i tøfler, innrøkt i klær og legeme og stilte seg opp med hendene i lomma og forsøkte ikke engang å stirre dråpene til å stoppe. Han mumlet "nja.... det er sånn det går. Når man ikke holder takrennene og avløpene fri for is og snø. Dette skulle vært gjort for lenge siden. Vi gjorde det nede hos oss i går..." Bladi bladi bladi and so on.

2. Min Helt (som jeg hadde bundet fast til kjøkkenbordet med det som var å oppdrive av remmer og tøyler i frykt for å face borettslagmannen alene), evnet etterhvert å pendsle samtalen fra hvems skyld dette var til  hvordan det kunne løses. Konklusjon: Borettslaget stiller seg ikke ansvarlig, men det må benyttes øks for å fjerne isen (for det gjorde vi I GÅR). Det er tross alt billigere for borettslaget å skifte takrennene som trolig blir ødelagt av dette. Lyckliga Gatan knirket seg til en sprekk.

3. Den avskyelige snømann tok med seg den sure røyk- og svettelukten sin og forlot åstedet uten å si "hadet". Ridderen kjørte avsted for å kjøpe øks, mens jeg gikk på sørlandskuffejakt etter anmodning fra andrenevnte slik at han også kunne måke taket mitt. Jeg skal mer enn gladelig sende Jan Eggum en sms som forteller ham hvor heltane befinner seg, Iallefall en av dem. Jeg spurte den første av naboene et stykke ned i veien som hadde en sørlandskuffe pent om å få låne den i noen minutter. Han svarte: "nei." Intet mer. Eller mindre. Kun "nei." før han satte seg i bilen uten å kaste så mye som et blikk på meg. Jeg vet at jeg ikke er overbegeistret flott uten make-up og nyvasket hår, men hallo? Lyckliga Gatan laget et "knack".

Det hele endte dog Lyckligt. Romeo skuffet taket mitt, hakket løs både is, takrenne og avløp og etter 3 timer antydet jeg dryppene kun annenhvert sekund. Ytterligere et par timer senere dryppet det så skjeldent at jeg turte å forlate huset, med kjøkkenglassene fremdeles velplassert, for å kjøpe 3 flasker vin. Minst. Dusjet og sminket må vite. Selv om min Helt etter fullført oppdrag fortalte meg hvor dårlig det står til med taket mitt og at det trolig kan være vann under de dårlige platene holdt sammen av rustne skruer, kjente jeg på Lycke. Den deilige følelsen over at alt igjen var tilbake til normalt. Tilsynelatende i det minste.