Hei følgere:-)
Jeg flytter til Wordpress og har dermed ny tittel på bloggen. Intensjonen er: oftere og kortere blogginnlegg. Hope to see you there:-)
Sjekk ut neilertsyn
mandag 28. februar 2011
torsdag 25. mars 2010
Lyckliga Gatan? II - Generalforsamlingen
Jeg er som nevnt i foregående innlegg (Lyckliga Gatan? anbefales lest i forkant) rimelig fersk beboer i borettslag. Jeg har ei heller særlig, eller noen, erfaring med verv i styre og stell. Kombinasjonen av dette har besørget meg trygt inntakt jomfru mht min omgang med hyggesammenkomster som styremøter og generalforsamlinger, såvel som i tegnet.
Hadde det ikke vært for vannlekkasjene som endevendte det meste av nabolaget for et par uker siden, hadde jeg trolig beholdt møydommen. Et begjær om å vite hva som egentlig foregikk i Lyckliga Gatan's underground (les: styre) hadde rukket å vokse seg stort nok til at jeg flørtet litt med tanken på å sette av datoen jeg så glitre under overskriften som med store bokstaver kallet til generalforsamling. Da jeg under skumlesingen av DAGSORDEN nådde punkt 7: "VALG I HENHOLD TIL § 7 I VEDTEKTENE" bestemte jeg meg derimot umiddelbart for å "go all the way". At det under denne overskriften sto:
*Valg av leder + 2 styremedlemmer for 2 år
*Valg av 4 vararepresentanter for 1 år
*Valg av 1 delegat med vararepresentanter til KOBB's generalforsamling
*Valg av valgkomité
pirret bare appetitten ytterligere.
Jeg avtalte med herremannen 2 doors down (samme eksemplar jeg rådførte meg med den dryppende fredagsmorgenen et par uker i forveien) å møte ham utenfor min residens kl 17.55. Etter endel samtaler med denne naboen etter dryppdagen, har det kommet frem at han tidligere har hatt endel verv i styre og stell for borettslag og at han muligens vurderte å stille til valg i Lyckliga Gatan. Noe jeg forøvrig selvsagt sporeks satte igang å oppfordre ham til idet katta var ute av sekken. Ved flere anledninger. Fra å være noe avmålt til ideén, var det en sprettende ivrig kandidat som ventet trofast i gata på meg den Store Dagen. Han var heller ikke alene. Det var en spesiell stemning der vi i flokk gikk oppover til blokka som skulle låne oss kjellerstue. Mumlingen om lekkasjer, udugelighet, vedtekter og valg, lå som en trygg, jevn og beroligende vorspiel-musikk.
Jeg er fremdeles usikker på hvor tanken kom fra, men det første som slo meg når jeg ankom kjellerstuen var "øyråd". Enten har jeg sett for mye på reality-tv gjennom årene, eller det var bare de 5 gubbene som satt rundt det som minnet om et jurye-bord som så ut som vise menn. Ikke at noen av dem så spesielt glupe ut. Mer av alder eller fremtreden. Eller begge deler. -Nei, så mange har vi ALDRI sett på en generalforsamling før! utbrøt en av dem når alle var i hus og dørene lukket. - Håber bare vi har nok mad! kom det fra en annen av dem. At de i det hele tatt latet som om de var overrasket over fremmøtet, er i seg selv en liten gåte med tanke på alt spetakkelet som har vært i omløp etter vannlekkasjene hos mer en halve bestanden av beboere... Kl. 18.03 var møtet satt. Med kaffe, Cola, Solo og Mozell. Ingen vin?? Alle like lunkne.
Mens jeg mer og mindre kjente igjen enkelte ansikter fra køen forran eller bak meg på Meny, fikk jeg med meg at "øyrådet" godkjente innkallingen (hva nå enn det betød), valgte møteleder, referent og protokollskrivere. Da spørsmålet om hvem som kunne være tellekorps ble etterfulgt av en lang stillhet selv jeg syntes ble pinlig, sa jeg meg frivillig sammen med en annen dame.
Tross en umiddelbar skrekk for å bli assosiert med geitekillingen fra middelalderens barne-tv som kunne telle til ti og samtidig irritere de andre dyrene rundt seg til bristepunktet ved å telle dem. Dette gikk problemløst for seg ved at vi begge to - og samtidig - rett og slett telte de 19 fremmøtte.
Etter en 17 minutters lang diskusjon om hvorvidt årsregnskapet stemte, differansen på de 78 norske kronene i driftsutgifter i forhold til 2008 samt en økning i husleien på kr 15 pr år, var det tid for å finne frem snittene. Maden. Mens dette ble gjort, gikk valgkomiteen på gangen for å hviske om styrehonoraret skulle forbli uendret. Maden besto av snitter med karbonadesmørbrød, laks og reker. Det som faktisk så minst spooky ut visuelt sett, var rekesnittene. Uheldigvis pekte bunnsmaken i rekene nese til meg i duett med drømmen om å evne å gjøre vann (Mozell med sukker) om til vin. Hvit. Eller rød.
Etter 20 minutters "lunchpause" var det igjen tid for å brette opp ermene. For sikkerhets skyld, telte jeg og den andre damen en gang til. Det var viktig å påse at ingen hadde sneket seg unna neste post: valg! Vi fikk alle utdelt stemmeseddel med kandidatenes navn på. Det hele kunne blitt plankekjøring dersom det ikke hadde vært for uenigheten som oppsto mht hvordan dette skulle gjøres. De fleste mente at det å sette ring rundt de 3 man ønsket i styret, for så å telle dem (jeg og dama!) var det mest fornuftige. "De fleste" er dog ikke ensbetydende med "alle". - Nei, DET blir for enkelt! utbøt noen. -Vi må følge vedtektene! kom det fra en annen munn. Deretter fulgte en halvtimes diskusjon om hvorvidt man skulle velge en leder først og deretter 2 styremedlemmer, eller om man enkelt og logisk skulle utnevne kandidaten med flest ringer rundt navnet sitt til leder dersom han/hun var villig til vervet.
Noen måtte ringe fullmaktsgiverene sine (for de som er enda grønnere enn meg: de som ikke var tilstede men hadde gitt sin fullmakt til stemme), andre ringte for å sjekke med noen de kjente som også satt i et borettslagstyre. Enkelte bet negler. Den søte gamle damen ved siden av meg ytret at ringestystemet var logisk og enkelt, men endret mening etter at mannen - som var minst like gammel, åpnet munnen om vedtekter. Likevel smilte hun litt lurt. Lenge til neste "fredda'n" i den sengehalmen! Etter en liten evighet ble det besluttet å avgjøre stridsspørsmålet ved håndsopprekking. Igjen fikk jeg telle - yey! Flertallet valgte ringesystemet. Folket avga sine stemmer på under 3 min. og spenningen var i gang for alvor.
Jeg og dama telte i harmoni. Hun krysset mens jeg viste henne stemmesedlene. Jeg innrømmer at jeg kjente en viss økning i puls når en av de gamle fra øyrådet lå kun 1 stemme bak mannen 2 doors down. Jeg kjente også et aldri så lite klimaks når sistenevnte stakk av med de 3 siste stemmene på målstreken. Moroa var derimot ikke over. Det ble satt i stand et lite kakleseminar over hvem som skulle sitte som varamedlemmer. Igjen måtte valgkomiteen på gangen og hviskediskutere. At en av dem var påtroppende leder, resulterte i at det heldigvis ikke gikk lange stunden før han gjorde kort prossess og valgte sine disipler.
Neste post som var INNKOMNE FORSLAG omhandlet uten overraskelse lekkasjer. Og brøyting. Uten å gå i detaljer rundt dette, kjente jeg en form for trygghet i at den nye lederen i styret hadde det slemmeste tilfellet av lekkasje. At jeg har innyndet meg hos ham gjennom endel samtaler over brøytekanten i vinter, trekker heller ikke ned følelsen av å være under beskyttende vinger. Da han så meg inn i øynene fra andre siden av kjellerstuen, fant jeg det derfor litt vanskelig å si nei til anmodningen om at jeg skulle være en del av valgkomiteen. Dette på tross av venners advarsler om å si ja til noe jeg kunne komme til å angre på senere denne kvelden. Som førstereis. Med den nyinsatte styrelederens forsikringer om at vervet kun vil bestå av å ringe på hos Lyckliga Gatan's beboere en gang i året for å spørre om de er villige til å stille til valg, ser jeg snarere dette som en mulighet til å bli kjent med naboene (vin??). Dessuten er jeg singel. Lyckliga Gatan smiler igjen, og jeg er ikke lenger jomfru.
onsdag 17. mars 2010
Lyckliga Gatan?
Borettslag. Bare å smake på ordet ga meg en gang i tiden lykkefornemmelser ala samhold, felleskap, omtanke og trygghet. Da jeg solgte min enebolig from Hell for ca 2 år siden, virket det riktig så forlokkende å skulle innta et felleskap som beskrevet innledningsvis. Fint var det også å tenke på at jeg skulle fratre rollen som frustrert enslig huseier med meg selv som eneste oppdrivelige vaktmester. Dersom jeg tenker tilbake med litt mer sannferdighet, kan det godt hende at det i bunn og grunn også slo meg at det skulle bli litt deilig å slippe å mase fettet av mannlige og handye bekjente.
I lycklig uvitenhet har jeg de siste 47 mnd levd i en bolig der jeg ikke har ansvar for rare greiene av utvendig vedlikehold. Min mannlige bestand av venner har derfor ikke vært plaget med særlig større betydelige ting enn å vaske bort litt grønn gørr av ytterveggen samt å montere og demontere parabolen et par-tre ganger. Følte meg derfor berettiget min forvirring når det i postkassen for et par-tre uker siden lå et strengt brev fra styret i borettslaget:
- Vi viser til tidligere brev om beboerenes ansvar for å holde takrennene fri for is og snø.
Tidligere brev? Tenke tenke tenke... Ransake hukommelsen uten å finne så mye som antydningen til et lite spor om å ha sett dette brevet.
- Styret har i dag vært på befaring og observert at INGEN har overholdt dette! Isen og snøen som samler seg i takrennene kan føre til lekkasje. Eventuelle skader som følge av dette må anses å ikke dekkes av borettslagets forsikring, men av den enkelte beboer. Det anmodes om at SAMTLIGE fjerner all is og snø fra takrennene sine ila 2-3 dager. Styret vil foreta en ny befaring på mandag. Lyckliga Gatan knirket litt.
Jeg erindret langt bak i hjernebarken et sted at en av naboene hadde spurt meg om jeg hadde hatt noe lekkasje hos meg. Dette var et forholdsvis uklart minne da spørsmålet ble stilt en kald formiddag mens jeg testet ut min intuisjon på hvor jeg skulle gjøre av snøen som hadde bøttet ned hele natten. Combo av spenning og 6-7 blå grader i noe som fortonet seg som orkan. I det minste stiv kuling.
Jeg ringte denne herremannen, latet som at jeg husket alt han hadde sagt, men bare trengte det repetert av unevnte årsaker. Han fortalte meg da at det hadde lekket hos dem i flere dager og at han var i en slags dialog med borettslagets styre. Brevet "befalingen" i postkassen refererte til var over 3 år gammelt.
Halleluja, gullfiskminnealderen min er ikke ankommet enda.
Videre informerte han meg om vedtekter ol. bla. mht vedlikehold av takrenner, og at dette var borettslagets ansvar. Han rådet meg likevel til å få bort isen snarest for å unngå samme lekkasjeomfang som han hadde fått. Jeg satte sporeks i gang jakten på en hverdagshelt, uten høydeskrekk og helst med medbrakt stige, blandt handy-hunkene som ikke var brukt opp i tiden fra helveteskåken min. Dette var en torsdag. Den utvalgte (les: tvunget bassist med respekt/frykt for sin band-nasi) skulle komme og redde en stk jomfru i nød på lørdag. I rimelig tid før styrets neste befaring.
Jeg vil karakterisere meg selv som dårlig forberedt på lydene jeg observerte halvveis opp trappen til stue og kjøkken fredag morgen kl 07.13. Lite nok beredt til å oppfatte at det ikke var kaffe- eller nikotin abstinensen som spilte meg et puss, før jeg kom helt opp trappen og så vannet utover kjøkkengulvet. Drypp. Fra 6 steder. Usynkront. Litt sånn: drypp.....dryppdrypp..drypp....drypp. Hvert sekund. Minst. Som i reflekshandling tastet jeg følgende sms til bassist-helten: "Krise! Du må komme NÅ! Nå lekker det inn i kjøkkenet!"
Intet av tidligere erfaring (ref. Breaking Glass) mht til de tidspunkt i døgnet jeg foretar mine nød-sms/nødsamtaler på var tilstede. Jeg er fremdeles tilbøyelig, og kommer sikkkert til være det til min død, til å glemme at ikke alle leser eller svarer på sms hele døgnet, eller sover med mobilen på brystkassa. Når slike situasjoner oppstår i min verden er det meg ubegripelig at ikke alle mer og mindre kjente venner føler dette på seg. Da det etter 45 sekunder ikke ankom noen form for svar, satte jeg mine brunetteceller i høygir for å plukke neste potensielle Helt. Han kom på det som i lang tid vil fortone seg som en hvit hingst for meg (et kassebilaktikjøretøy, dog hvitt) etter knappe 20 minutter.
I mellomtiden ringte jeg styreformannen i borettslaget som kunne informere meg om at dette helt og holdent var min egen feil, men at han skulle "se på det" når han kom hjem fra jobb i 16-17 tiden. YeahRIGHT. Etter min 2 minutters ordstrøm på innpust såvel som utpust, fattet han imidlertid alvoret og skulle sende en annen fra styret for å "se på det". Før jeg rakk å deppe over faktum at ingen av dryppene ville avta ved at noen stirret dem i senk, hørte jeg optmistisk klapringen av hestehovene til min redningsmanns hvite. Jeg kom omtrent samtidig på at jeg måtte på stige-jakt i nabolaget. Skal forsøke å korte det videre hendelsesforløpet litt ned:
1. Mann fra borettslaget ankom i tøfler, innrøkt i klær og legeme og stilte seg opp med hendene i lomma og forsøkte ikke engang å stirre dråpene til å stoppe. Han mumlet "nja.... det er sånn det går. Når man ikke holder takrennene og avløpene fri for is og snø. Dette skulle vært gjort for lenge siden. Vi gjorde det nede hos oss i går..." Bladi bladi bladi and so on.
2. Min Helt (som jeg hadde bundet fast til kjøkkenbordet med det som var å oppdrive av remmer og tøyler i frykt for å face borettslagmannen alene), evnet etterhvert å pendsle samtalen fra hvems skyld dette var til hvordan det kunne løses. Konklusjon: Borettslaget stiller seg ikke ansvarlig, men det må benyttes øks for å fjerne isen (for det gjorde vi I GÅR). Det er tross alt billigere for borettslaget å skifte takrennene som trolig blir ødelagt av dette. Lyckliga Gatan knirket seg til en sprekk.
3. Den avskyelige snømann tok med seg den sure røyk- og svettelukten sin og forlot åstedet uten å si "hadet". Ridderen kjørte avsted for å kjøpe øks, mens jeg gikk på sørlandskuffejakt etter anmodning fra andrenevnte slik at han også kunne måke taket mitt. Jeg skal mer enn gladelig sende Jan Eggum en sms som forteller ham hvor heltane befinner seg, Iallefall en av dem. Jeg spurte den første av naboene et stykke ned i veien som hadde en sørlandskuffe pent om å få låne den i noen minutter. Han svarte: "nei." Intet mer. Eller mindre. Kun "nei." før han satte seg i bilen uten å kaste så mye som et blikk på meg. Jeg vet at jeg ikke er overbegeistret flott uten make-up og nyvasket hår, men hallo? Lyckliga Gatan laget et "knack".
Det hele endte dog Lyckligt. Romeo skuffet taket mitt, hakket løs både is, takrenne og avløp og etter 3 timer antydet jeg dryppene kun annenhvert sekund. Ytterligere et par timer senere dryppet det så skjeldent at jeg turte å forlate huset, med kjøkkenglassene fremdeles velplassert, for å kjøpe 3 flasker vin. Minst. Dusjet og sminket må vite. Selv om min Helt etter fullført oppdrag fortalte meg hvor dårlig det står til med taket mitt og at det trolig kan være vann under de dårlige platene holdt sammen av rustne skruer, kjente jeg på Lycke. Den deilige følelsen over at alt igjen var tilbake til normalt. Tilsynelatende i det minste.
I lycklig uvitenhet har jeg de siste 47 mnd levd i en bolig der jeg ikke har ansvar for rare greiene av utvendig vedlikehold. Min mannlige bestand av venner har derfor ikke vært plaget med særlig større betydelige ting enn å vaske bort litt grønn gørr av ytterveggen samt å montere og demontere parabolen et par-tre ganger. Følte meg derfor berettiget min forvirring når det i postkassen for et par-tre uker siden lå et strengt brev fra styret i borettslaget:
- Vi viser til tidligere brev om beboerenes ansvar for å holde takrennene fri for is og snø.
Tidligere brev? Tenke tenke tenke... Ransake hukommelsen uten å finne så mye som antydningen til et lite spor om å ha sett dette brevet.
- Styret har i dag vært på befaring og observert at INGEN har overholdt dette! Isen og snøen som samler seg i takrennene kan føre til lekkasje. Eventuelle skader som følge av dette må anses å ikke dekkes av borettslagets forsikring, men av den enkelte beboer. Det anmodes om at SAMTLIGE fjerner all is og snø fra takrennene sine ila 2-3 dager. Styret vil foreta en ny befaring på mandag. Lyckliga Gatan knirket litt.
Jeg erindret langt bak i hjernebarken et sted at en av naboene hadde spurt meg om jeg hadde hatt noe lekkasje hos meg. Dette var et forholdsvis uklart minne da spørsmålet ble stilt en kald formiddag mens jeg testet ut min intuisjon på hvor jeg skulle gjøre av snøen som hadde bøttet ned hele natten. Combo av spenning og 6-7 blå grader i noe som fortonet seg som orkan. I det minste stiv kuling.
Jeg ringte denne herremannen, latet som at jeg husket alt han hadde sagt, men bare trengte det repetert av unevnte årsaker. Han fortalte meg da at det hadde lekket hos dem i flere dager og at han var i en slags dialog med borettslagets styre. Brevet "befalingen" i postkassen refererte til var over 3 år gammelt.
Halleluja, gullfiskminnealderen min er ikke ankommet enda.
Videre informerte han meg om vedtekter ol. bla. mht vedlikehold av takrenner, og at dette var borettslagets ansvar. Han rådet meg likevel til å få bort isen snarest for å unngå samme lekkasjeomfang som han hadde fått. Jeg satte sporeks i gang jakten på en hverdagshelt, uten høydeskrekk og helst med medbrakt stige, blandt handy-hunkene som ikke var brukt opp i tiden fra helveteskåken min. Dette var en torsdag. Den utvalgte (les: tvunget bassist med respekt/frykt for sin band-nasi) skulle komme og redde en stk jomfru i nød på lørdag. I rimelig tid før styrets neste befaring.
Jeg vil karakterisere meg selv som dårlig forberedt på lydene jeg observerte halvveis opp trappen til stue og kjøkken fredag morgen kl 07.13. Lite nok beredt til å oppfatte at det ikke var kaffe- eller nikotin abstinensen som spilte meg et puss, før jeg kom helt opp trappen og så vannet utover kjøkkengulvet. Drypp. Fra 6 steder. Usynkront. Litt sånn: drypp.....dryppdrypp..drypp....drypp. Hvert sekund. Minst. Som i reflekshandling tastet jeg følgende sms til bassist-helten: "Krise! Du må komme NÅ! Nå lekker det inn i kjøkkenet!"
Intet av tidligere erfaring (ref. Breaking Glass) mht til de tidspunkt i døgnet jeg foretar mine nød-sms/nødsamtaler på var tilstede. Jeg er fremdeles tilbøyelig, og kommer sikkkert til være det til min død, til å glemme at ikke alle leser eller svarer på sms hele døgnet, eller sover med mobilen på brystkassa. Når slike situasjoner oppstår i min verden er det meg ubegripelig at ikke alle mer og mindre kjente venner føler dette på seg. Da det etter 45 sekunder ikke ankom noen form for svar, satte jeg mine brunetteceller i høygir for å plukke neste potensielle Helt. Han kom på det som i lang tid vil fortone seg som en hvit hingst for meg (et kassebilaktikjøretøy, dog hvitt) etter knappe 20 minutter.
I mellomtiden ringte jeg styreformannen i borettslaget som kunne informere meg om at dette helt og holdent var min egen feil, men at han skulle "se på det" når han kom hjem fra jobb i 16-17 tiden. YeahRIGHT. Etter min 2 minutters ordstrøm på innpust såvel som utpust, fattet han imidlertid alvoret og skulle sende en annen fra styret for å "se på det". Før jeg rakk å deppe over faktum at ingen av dryppene ville avta ved at noen stirret dem i senk, hørte jeg optmistisk klapringen av hestehovene til min redningsmanns hvite. Jeg kom omtrent samtidig på at jeg måtte på stige-jakt i nabolaget. Skal forsøke å korte det videre hendelsesforløpet litt ned:
1. Mann fra borettslaget ankom i tøfler, innrøkt i klær og legeme og stilte seg opp med hendene i lomma og forsøkte ikke engang å stirre dråpene til å stoppe. Han mumlet "nja.... det er sånn det går. Når man ikke holder takrennene og avløpene fri for is og snø. Dette skulle vært gjort for lenge siden. Vi gjorde det nede hos oss i går..." Bladi bladi bladi and so on.
2. Min Helt (som jeg hadde bundet fast til kjøkkenbordet med det som var å oppdrive av remmer og tøyler i frykt for å face borettslagmannen alene), evnet etterhvert å pendsle samtalen fra hvems skyld dette var til hvordan det kunne løses. Konklusjon: Borettslaget stiller seg ikke ansvarlig, men det må benyttes øks for å fjerne isen (for det gjorde vi I GÅR). Det er tross alt billigere for borettslaget å skifte takrennene som trolig blir ødelagt av dette. Lyckliga Gatan knirket seg til en sprekk.
3. Den avskyelige snømann tok med seg den sure røyk- og svettelukten sin og forlot åstedet uten å si "hadet". Ridderen kjørte avsted for å kjøpe øks, mens jeg gikk på sørlandskuffejakt etter anmodning fra andrenevnte slik at han også kunne måke taket mitt. Jeg skal mer enn gladelig sende Jan Eggum en sms som forteller ham hvor heltane befinner seg, Iallefall en av dem. Jeg spurte den første av naboene et stykke ned i veien som hadde en sørlandskuffe pent om å få låne den i noen minutter. Han svarte: "nei." Intet mer. Eller mindre. Kun "nei." før han satte seg i bilen uten å kaste så mye som et blikk på meg. Jeg vet at jeg ikke er overbegeistret flott uten make-up og nyvasket hår, men hallo? Lyckliga Gatan laget et "knack".
Det hele endte dog Lyckligt. Romeo skuffet taket mitt, hakket løs både is, takrenne og avløp og etter 3 timer antydet jeg dryppene kun annenhvert sekund. Ytterligere et par timer senere dryppet det så skjeldent at jeg turte å forlate huset, med kjøkkenglassene fremdeles velplassert, for å kjøpe 3 flasker vin. Minst. Dusjet og sminket må vite. Selv om min Helt etter fullført oppdrag fortalte meg hvor dårlig det står til med taket mitt og at det trolig kan være vann under de dårlige platene holdt sammen av rustne skruer, kjente jeg på Lycke. Den deilige følelsen over at alt igjen var tilbake til normalt. Tilsynelatende i det minste.
mandag 12. oktober 2009
Gøy på landet!
Hendelsen mine fingre rett og slett ikke makter å motstå bloggfristelsen for, er denne gangen ikke selvopplevd.Min kilde er derimot en nær og absolutt troverdig forbindelse til hovedpersonene...
Da det ville være en noe ufint av meg å avsløre disse personenes identitet (for ikke å glemme den overhengende risiko for å motta et eller flere forelegg fra politidistriktet jeg tilhører), har jeg valgt å egenhendig døpe dem til "Knut" og "Tom", begge med det velklingende etternavn "Shübert", som man ikke finner overflod av i katalogen.
Knut og Tom har ikke vært særlig på talefot de siste 10 årene. Når jeg skriver "særlig", mener jeg at all kommunikasjon mellom dem har foregått via brev Tom har lagt i Knut's postkasse (frimerker KOSTER!) etterfulgt av at sistenevnte har lagt dem uåpnet tilbake i Tom's. Jeg har blitt fortalt utallige historier som uten tvil har vært næringsgivende til å sørge for at relasjonen brødrene seg i mellom har vokst seg kaldere og kaldere, year by year. Disse historiene blogger jeg gladelig på oppfordring! Men ok, back to poenget:
Knut har de siste årene benyttet seg av sin leilighet i Spania i vinterhalvåret. Han kommer som regel hjem til Norge i april. Det gjorde han også i år... Nærmere bestemt 19. april. Knut, som nærmer seg 80, er en aktiv og samfunnsengasjert ung mann! Alt dette tatt i betraktning, samt at han bor et godt stykke fra nærmeste butikk, gjør at det er naturlig for ham å ha periodisk abonnement på avisen. I dette tilfellet Fevennen. Abonnementet var etter vinteroppholdet i varmere strøk bestilt igangsatt igjen til mandag 21. april.
Det var ingen avis i postkassen hans 21. april... Da det er en kjennsgjerning at både Fevennen og dens mange bud bestandig er til å stole på(?), regnet han med at avisen ved en feiltakelse var lagt i postkassen ved siden av, merket "Schübert". Tom er også endel på reise iløpet av året og Knut regnet dermed med at den noe dårlige merkingen av hans egen postkasse var årsaken til at den rykende ferske lå i brorens. Han tok den med seg og ringte Fevennen med det samme han kom inn i huset sitt igjen for å gi beskjed om feil-leveringen, og at han skulle merke sin egen bedre samme dag. Kundeservice forsikret ham om at abonnementet var igang igjen som avtalt, beklaget selvsagt feil-leveringen og lovet ham avis i riktig postkasse neste dag.
Dagen etter var det, i nymerket postkasse, fremdeles ingen avis. Han tok igjen med seg avisen fra den andre Shübert-kassen, fremdeles i god tro om at budet kanskje ikke hadde sett brevarklogoen han møysommelig hadde limt på postkassen sin. Det samme gjentok seg merkelig nok onsdagen også. Det som imidlertid ikke var ankommet Knuts' viten på det daværende tidspunkt, var at Tom også HADDE abonnement på samme "blekke" og ringte samme kundeservice som Knut hadde vært i kontakt med. Den hyggelig damen kunne selvsagt (og sikkert med et smil) forsikre Tom om at "joda, avisen er levert som vanlig den!"
Tom er avgått advokat. Om det finnes noe som heter noe slikt da... Iallefall er han ikke-praktiserende. Det betyr imidlertid IKKE at han ikke er smart! Smart som pokker! Han la seg 3. dag på lur i buskene og tok bilde av "tyven". Om han klappet seg fornøyd på fuglekassa etterpå, er til nå ukjent informasjon. Det som derimot er dokumentert, er at han sende bildet som bevistmateriale til Politet når han anmeldte Knut for post-tyveri. For sikkerthets skyld sendte han en mail til alle eierene av postkasser på stativet (med unntak av Knut) for å advare om POST-TYV i området. Mailen resulterte selvsagt i at alle postkasser på stativet hadde hengelås dagen etter. Igjen med unntak av Knut's... Det er nærliggende å anta at naboene ikke lurte særlig lenge på hvem den kriminelle var.
En ukes tid etter la Tom en kopi av politianmeldelsen i Knuts postkasse. Han var da anmeldt for tyveri av post og avis over en periode i april mnd. Han antydet også at han hadde ventet på et kredittkort i noen uker... Snarlig lå det også et forelegg fra Politet i Knut's postkasse (dette med frimerke). Knut innrømmet øyeblikkelig at han ved en feiltakelse hadde kommet til å ta feil avis men at "perioden" anmeldelsen henviste til dreide seg om et nøyaktig tidspunkt på 3 dager og ikke i en "periode" av april som tross alt har 30 dager... Forelegget ble rettet opp, men fremdeles med påstand om tyveri av avis og post. Rett SKAL være rett, Knut understreket at han i god tro kun hadde tatt avisen fra nabopostkassen og fikk dermed omsider det riktige forelegget tilsendt. Det lød som følger:
Agder Politidistrikt
Sikter herved Knut Shübert f. xx.xx.xx, adresse: xxxx
for overtredelse av
Straffelovens § 391 a første og annet ledd jr § 257
for å ha borsatt en gjenstand som helt eller delvis tilhører en annen, i hensikt å skaffe seg eller andre en uberettiget vinning ved tilegnelsen av gjenstanden, idet tyveriet anses som naskeri, særlig på grunn av den tilvendte gjenstands lave verdi og forholdene forøvrig
Grunnlag:
i perioden 21. april - 23. april 2009 i xxxxx, borttok han 3 stykk aviser tilhørende Tom Schübert.
Fornærmede har begjært påtale.
For overtredelsen ilegges De en bot til statskassen på kr 4000,- eller hvis boten ikke betales/inndrives, en straff av fengsel i 8 dager
Knut har ikke mottatt flere brev fra Tom i ettertid, bortsett fra en liten skriftlig anmerkning av Knut's merking av postkassen sin der Tom undres over hvorfor det står "overingeniør" over Knut's navn når eieren en av de andre postkassene eies av en som driver trykkeri, har holdt seg for godt til å merke postkassen sin med tittelen "undertrykker". Om dette er et forsøk på å være morsom, eller en gammel "avgått" advokat's bitterhet over å ha mistet(?) sin tittel, er ikke godt å si.
Det er derimot meget lettfattelig å forstå at min kilde til denne historien stiller store spørsmål til Politidistiktet's bruk av ressurser. Han opplevde tyveri av pc utstyr for flere tusen norske sterke kroner. Den saken ble henlagt.
Og jeg? Jeg spiller som du sikkert forlengst har forstått på lag med Knut. Dersom han må feire 80- års dagen sin i fengsel, skal jeg daglig og med den største glede overrekke ham en rykende fersk utgave av verdi kr 1333,33,- pr stk...
mandag 17. november 2008
Så DET så!!
Sms'er er litt av en oppfinnelse! Man kan i et ikke videre snakkesalig humør sende avgårde korte eller lange, viktige og mindre viktige beskjeder. Enkelte menneskers verden kan med få tastetrykk lyses opp av en enkel liten meddelelse om at avsender ønsker mottaker en god dag eller fin natt. Hvorvidt innholdet i sms'er er innholdsrikt eller ikke, kan avhenge av ukedager, tidspunkter og ikke minst alkoholinntak! Sistenevnte har dessuten også ofte en viss innvirkning på buskapets vennlighet, uvennlighet og annen dramatikk...
Jeg har i perioder av livet hørt lyden av sms tikke inn på de fleste av døgnets tider, med innhold fra alle de overstående eksempler. Da jeg for tiden ikke vil påstå at jeg er videre plaget med disse, var det med en viss optimistisk spenning jeg registrerte lyden av en sms i morges kl. 08.30. Optimismen ble noe svekket, men jeg kjente fremdeles en viss spenning når jeg med kapitaler leste:
Avs: ABRAHAMSENS AUTO:
HEI. DET SKAL TAES EN AKSJON PÅ DERES BIL. KONTAKT OSS PÅ TLF. VERKSTED.
AKSJON?? De som kjenner meg godt, påstår at mine ansiktsutrykk er meget lettleselige. Ettersom jeg ikke hadde noe speil i nærheten (pleier forøvrig ikke speile meg samtidig som jeg leser sms'er) er jeg ikke sikker på om jeg lignet et spørsmålstegn, men jeg vet at jeg følte meg som et. Ettersom denne høsten til nå har vært preget av uforutsette utgifter, finanskrise og andre mindre hyggelige hendelser, slo jeg øyeblikkelig fast for meg selv at AKSJON garantert var av negativ art. Og litt skummelt. Jeg bestemte meg derfor for å utsette denne telefonsamtalen som sikkert ikke hadde noe hyggelig budskap til jeg var litt mere våken. Dvs 5-6 kaffekopper og 2-3 porsjoner sort Catch.
Ved 12 tiden stålsatte jeg meg og ringte. Stemmen på dette verkstedet var hverken negativ eller skummel, og kunne meddele meg at min frekke lille Honda skulle på verksted og skifte håndbrekk da det var oppdaget en feil på endel av denne modellen! Dersom du har evnen til å "høre" lyder fra fortiden, kan du lukke øynene dine og høre Marve Fleksnes i Wesenlunds skikkelses: "Håååååååh!". At vi er født samme dato (dog med 31 års mellomrom) har liten innvirkning på at jeg hørte denne lyden høyt og tydelig inni hodet mitt. Det var snarere et mentalt seiershyl for meg selv! Da du mest sansynlig har lest innlegget "En Honda's natur" her inne, kreves det ingen forklarende avslutning av dagens innlegg... Hadde jeg vært typen til å hovere med setninger som "hva var det jeg sa??" hadde jeg ivrig tastet dem inn her nå. Istedet velger jeg å bare lene meg tilbake og smile over i dag ha fått en sms som etterhvert lyste opp min store lille verden...
Så DET så!!
Jeg har i perioder av livet hørt lyden av sms tikke inn på de fleste av døgnets tider, med innhold fra alle de overstående eksempler. Da jeg for tiden ikke vil påstå at jeg er videre plaget med disse, var det med en viss optimistisk spenning jeg registrerte lyden av en sms i morges kl. 08.30. Optimismen ble noe svekket, men jeg kjente fremdeles en viss spenning når jeg med kapitaler leste:
Avs: ABRAHAMSENS AUTO:
HEI. DET SKAL TAES EN AKSJON PÅ DERES BIL. KONTAKT OSS PÅ TLF. VERKSTED.
AKSJON?? De som kjenner meg godt, påstår at mine ansiktsutrykk er meget lettleselige. Ettersom jeg ikke hadde noe speil i nærheten (pleier forøvrig ikke speile meg samtidig som jeg leser sms'er) er jeg ikke sikker på om jeg lignet et spørsmålstegn, men jeg vet at jeg følte meg som et. Ettersom denne høsten til nå har vært preget av uforutsette utgifter, finanskrise og andre mindre hyggelige hendelser, slo jeg øyeblikkelig fast for meg selv at AKSJON garantert var av negativ art. Og litt skummelt. Jeg bestemte meg derfor for å utsette denne telefonsamtalen som sikkert ikke hadde noe hyggelig budskap til jeg var litt mere våken. Dvs 5-6 kaffekopper og 2-3 porsjoner sort Catch.
Ved 12 tiden stålsatte jeg meg og ringte. Stemmen på dette verkstedet var hverken negativ eller skummel, og kunne meddele meg at min frekke lille Honda skulle på verksted og skifte håndbrekk da det var oppdaget en feil på endel av denne modellen! Dersom du har evnen til å "høre" lyder fra fortiden, kan du lukke øynene dine og høre Marve Fleksnes i Wesenlunds skikkelses: "Håååååååh!". At vi er født samme dato (dog med 31 års mellomrom) har liten innvirkning på at jeg hørte denne lyden høyt og tydelig inni hodet mitt. Det var snarere et mentalt seiershyl for meg selv! Da du mest sansynlig har lest innlegget "En Honda's natur" her inne, kreves det ingen forklarende avslutning av dagens innlegg... Hadde jeg vært typen til å hovere med setninger som "hva var det jeg sa??" hadde jeg ivrig tastet dem inn her nå. Istedet velger jeg å bare lene meg tilbake og smile over i dag ha fått en sms som etterhvert lyste opp min store lille verden...
Så DET så!!
onsdag 22. oktober 2008
Min Gentlemann anno 2008?!!
Da jeg møtte kjæresten min for noen mnd siden, dukket det opp spørsmål i fleng om ham fra nyskjerrige venninner. To spørsmål som gikk ofte igjen var: "Er han Mann med stor M?" og "Er han en Gentleman??" Om dette sier mer om hvaslags venninner jeg har enn hva de vet om mine behov skal jeg i denne omgang la ligge... Anyway, jeg bekreftet med et stort glis naturligvis begge deler.
Tiden går mens erfaringene gjør det stikk motsatte: de kommer. Det er slettes ikke uvanlig å reflektere over de egenskaper som dukker opp hos en partner etterhvert som man lærer personen å kjenne. Det er heller ikke løgn at enkelte, som meg selv, også er tilbøyelige til å fra tid til annen sammenligne forventningene fra den første rosa tiden med nåtidens harde(?) virkelighet... Under en liten tur ned "Memory Lane" en kveld, dukket ordet "Gentleman" opp i hukommelsen min. Jeg funderte litt om jeg fremdeles ville smile like bekreftende dersom mine venninner skulle ha stilt sine viktigste spørsmål i dag...
Det brakte meg videre til et annet spørsmål:
Hva ER egentlig en Gentleman? Da et av mine favoritt-opplsagsverk på nettet - Wikipedia, ikke kom opp med en eneste artikkel om begrepet, bestemte jeg meg for å google det - som man gjør med det meste man lurer på i 2008. Det første som dukket opp var et forum fra en "kvinneside" som stilte det samme spørsmålet jeg innledningsvis stilte. Det øverste innlegget sakset og limt inn her:
"For meg er en Gentleman en som oppriktig bryr seg om meg som kvinne og kjæreste. En gentleman er en som respekterer og beundrer kvinnen som et vakkert vesen. En som verdsetter femininitet og natur- en som tenker på og inkluderer henne i sine planer. En Gentleman lar ikke egoismen råde, men deler raust av seg selv og byr på hvem han er. En Gentleman er ikke naiv og lar seg lure. En gentleman er skarp og vittig - men han er ekte."
Ehhh... Hallo?? "Dette er jo ikke noe annet enn et minstekrav hos en potensiell kjæreste...", tenkte jeg. Kan noen med hånden på hjertet beskylde verden for å være like overbefolket av Gentlemen som av kjærester?? Neppe. Det man derimot KAN gjøre, er å er å ta saken i egne hender og danne seg sin egen Gentleman. Dersom man feks oversetter dette englelske ordet: Gentle - varsom, man - mann (big surprise??) åpner det seg straks nye muligheter!
Situasjoner som av enkelte sort/hvitt mennesker vil kunne misforstås som pinglete eller sjovenistiske, trenger så abolutt ikke være annet en ekte Gentlemans-fakter!
Dette bringer meg i skrivende stund til å se helt anderledes på et par konkrete episoder fra det siste halvåret. Som feks en grytidlig morgen i sommer. Vi sov søtt side om side i HANS seng da en stor sort fugl forvillet seg inn igjennom den åpne verandadøren til HANS sovereom. Da jeg har en tendens til å drømme svært surrealistiske drømmer av både god og ond art, var jeg sikker på at jeg var på vei ut av en slik når jeg kjente vingeslag i håret mitt. Jeg la derfor hodet under puten og hendene over den. Jeg forsto motvillig av spetakkelet i vinduet ved siden av den åpne verandadøren at dette ikke var en av mine sedvanlige drømme-greier. Den stakkars fuglen lengtet desperat etter sin frihet og forsto ikke at den kunne fly ut samme vei den kom inn. Utenfor hadde krekets venner allerede begynt å klage høytlytt på at deres artsfrende hverken kunne fly igjennom glasset i vinduet eller ut av den lille glipen som var åpent av det. Jeg ventet i noe som fortonet seg som en evighet på at den barske Mannen (fremdeles med stor M) ved min side skulle vise muskler, pondus, styrke og alt det der, og ta affære... Istedet observerte jeg, søvdrukkent, at han befant seg i en meget avslappet og betraktende posisjon. Sånn litt på siden, med øynene våkent vendt mot den mislykkede flyktningen i vinduet. Til mitt halvhysteriske spørsmål om han ikke hadde tenkt å gjøre noe, svarte han slepende og veloverveid: "Jeg bare tenker litt... for å finne ut hvordan jeg skal gjøre det. Den kan jo bli sint og angripe." Som en mekanisk dukke, styrt av instinkt, vraltet jeg meg ut av sengen, halvnaken og med garantert ikke-spenstige bevegelser. Åpnet vinduet på vid gap og dyttet udyret ut. Jeg tror jeg bannet, men er ikke sikker. Jeg hadde garantert ikke mobbet ham i dagesvis over denne ubesluttsomheten i ettertid dersom jeg hadde skjønt at han for første gang hadde vist seg som en EKTE Varsom-Mann!
Sansynligheten er også absolutt tilstede for at jeg ikke hadde misforstått enkelte kommentarer fra ham den tiden jeg har kjent ham dersom jeg hadde reflektert over ordet Gentleman tidligere. Feks. blottet han jo bare sin VARSOMME natur når han ba meg krysse gatene i New York forsiktig slik at han skulle slippe alt papirarbeidet som ville medfølge dersom han måtte ta meg med hjem i en søppelsekk! Bare tanken på hva den overspente sikkerthetstjenesten i USA ville blitt utsatt for av traumer ved innskjekking av en sort og tung pose er avskrekkende nok til å forstå at denne mannen ikke trenger å forkynnes noe "vær varsom-plakat"!
Joda, jeg kan nikke og fremdeles la smilet gå helt rundt: han ER en ekte Gentleman... Anno 2008!
Tiden går mens erfaringene gjør det stikk motsatte: de kommer. Det er slettes ikke uvanlig å reflektere over de egenskaper som dukker opp hos en partner etterhvert som man lærer personen å kjenne. Det er heller ikke løgn at enkelte, som meg selv, også er tilbøyelige til å fra tid til annen sammenligne forventningene fra den første rosa tiden med nåtidens harde(?) virkelighet... Under en liten tur ned "Memory Lane" en kveld, dukket ordet "Gentleman" opp i hukommelsen min. Jeg funderte litt om jeg fremdeles ville smile like bekreftende dersom mine venninner skulle ha stilt sine viktigste spørsmål i dag...
Det brakte meg videre til et annet spørsmål:
Hva ER egentlig en Gentleman? Da et av mine favoritt-opplsagsverk på nettet - Wikipedia, ikke kom opp med en eneste artikkel om begrepet, bestemte jeg meg for å google det - som man gjør med det meste man lurer på i 2008. Det første som dukket opp var et forum fra en "kvinneside" som stilte det samme spørsmålet jeg innledningsvis stilte. Det øverste innlegget sakset og limt inn her:
"For meg er en Gentleman en som oppriktig bryr seg om meg som kvinne og kjæreste. En gentleman er en som respekterer og beundrer kvinnen som et vakkert vesen. En som verdsetter femininitet og natur- en som tenker på og inkluderer henne i sine planer. En Gentleman lar ikke egoismen råde, men deler raust av seg selv og byr på hvem han er. En Gentleman er ikke naiv og lar seg lure. En gentleman er skarp og vittig - men han er ekte."
Ehhh... Hallo?? "Dette er jo ikke noe annet enn et minstekrav hos en potensiell kjæreste...", tenkte jeg. Kan noen med hånden på hjertet beskylde verden for å være like overbefolket av Gentlemen som av kjærester?? Neppe. Det man derimot KAN gjøre, er å er å ta saken i egne hender og danne seg sin egen Gentleman. Dersom man feks oversetter dette englelske ordet: Gentle - varsom, man - mann (big surprise??) åpner det seg straks nye muligheter!
Situasjoner som av enkelte sort/hvitt mennesker vil kunne misforstås som pinglete eller sjovenistiske, trenger så abolutt ikke være annet en ekte Gentlemans-fakter!
Dette bringer meg i skrivende stund til å se helt anderledes på et par konkrete episoder fra det siste halvåret. Som feks en grytidlig morgen i sommer. Vi sov søtt side om side i HANS seng da en stor sort fugl forvillet seg inn igjennom den åpne verandadøren til HANS sovereom. Da jeg har en tendens til å drømme svært surrealistiske drømmer av både god og ond art, var jeg sikker på at jeg var på vei ut av en slik når jeg kjente vingeslag i håret mitt. Jeg la derfor hodet under puten og hendene over den. Jeg forsto motvillig av spetakkelet i vinduet ved siden av den åpne verandadøren at dette ikke var en av mine sedvanlige drømme-greier. Den stakkars fuglen lengtet desperat etter sin frihet og forsto ikke at den kunne fly ut samme vei den kom inn. Utenfor hadde krekets venner allerede begynt å klage høytlytt på at deres artsfrende hverken kunne fly igjennom glasset i vinduet eller ut av den lille glipen som var åpent av det. Jeg ventet i noe som fortonet seg som en evighet på at den barske Mannen (fremdeles med stor M) ved min side skulle vise muskler, pondus, styrke og alt det der, og ta affære... Istedet observerte jeg, søvdrukkent, at han befant seg i en meget avslappet og betraktende posisjon. Sånn litt på siden, med øynene våkent vendt mot den mislykkede flyktningen i vinduet. Til mitt halvhysteriske spørsmål om han ikke hadde tenkt å gjøre noe, svarte han slepende og veloverveid: "Jeg bare tenker litt... for å finne ut hvordan jeg skal gjøre det. Den kan jo bli sint og angripe." Som en mekanisk dukke, styrt av instinkt, vraltet jeg meg ut av sengen, halvnaken og med garantert ikke-spenstige bevegelser. Åpnet vinduet på vid gap og dyttet udyret ut. Jeg tror jeg bannet, men er ikke sikker. Jeg hadde garantert ikke mobbet ham i dagesvis over denne ubesluttsomheten i ettertid dersom jeg hadde skjønt at han for første gang hadde vist seg som en EKTE Varsom-Mann!
Sansynligheten er også absolutt tilstede for at jeg ikke hadde misforstått enkelte kommentarer fra ham den tiden jeg har kjent ham dersom jeg hadde reflektert over ordet Gentleman tidligere. Feks. blottet han jo bare sin VARSOMME natur når han ba meg krysse gatene i New York forsiktig slik at han skulle slippe alt papirarbeidet som ville medfølge dersom han måtte ta meg med hjem i en søppelsekk! Bare tanken på hva den overspente sikkerthetstjenesten i USA ville blitt utsatt for av traumer ved innskjekking av en sort og tung pose er avskrekkende nok til å forstå at denne mannen ikke trenger å forkynnes noe "vær varsom-plakat"!
Joda, jeg kan nikke og fremdeles la smilet gå helt rundt: han ER en ekte Gentleman... Anno 2008!
lørdag 5. april 2008
Breaking Glass (Laaaaaangfredag)
Dersom denne illustrasjonen av Lara Croft som knuser glass, lett antrukket og med en kropp som grenser til det umulige mht proposisjoner, lokker frem erotiske fantasier hos deg, kan du trygt lese videre...
Det var en kald vinternatt som egentlig skulle vært vårlig, langfredag påsken 2008. Det meste av dagen i forveien hadde gått med til måking i snøstorm, slik vinteren har begynt å glimte til et par ganger i året her på sørlandet. Nåja, "glimte" til er kanskje ikke det mest passende ordet. Jeg var fredag morgen nemlig overbevist om at den snarere pekte nese til meg. Det gjensto 8 dager til jeg skulle flytte fra dette snøhullet med meter på meter med måking og trodde jeg hadde slitt og bannet over snøen for siste gang i januar.
Etter timer med over- stående aktivitet bare for å få ut bilen, var jeg overbevist om at jeg fortjente en sosial(?) kveld på byen. Det hadde indeed vært en laaang fredag og lengre skulle den bli... Dersom du var ute på byen denne kvelden, vet du at det nesten ikke var mennesker ute og at de få som var ute antakeligvis benyttet samme drosjesjåfør når de skulle hjem. Ikke fordi de alle gikk hjem SAMMEN, men fordi taxikøen bestående av knappe 10-12 mennesker foran meg, minket med ca 1 hvert kvarter... Det føltes iallefall slik. Logisk nok var jeg derfor temmelig forfrosset og gledet meg usigelig til å få tilbake varmen så snart jeg fikk stavret meg igjennom snømassene jeg ikke hadde rukket å måke og satt nøkkelen i ytterdøra.
Der møtte den kvist! Eller snarere is... Alkohol har en tendens til å gjøre meg tilbøyelig til å sverge til lettvindte og ikke særlig gjennomtenkte løsninger, så jeg ga nøkkelen et lett lite "kakk" med høyre fot for å tvinge den inn. Jeg FRØS må vite! Selv om det blåste kraftig kunne jeg høre at nøkkelen knakk inne i låsen. Den første absolutt ubehagelige lyden denne natten. Etter å ha høylytt sagt til meg selv at dette ikke var MULIG og sjekket verandadør og en kjellerdør, fattet jeg nok en alkoholpåvirket beslutning: å knuse meg inn.
Jeg vasset til knærne rundt huset til kjellervinduene og fant etterhvert et jern-rør under terrassen, lukket øynene og begynte smadringen. Jeg kan enda høre nattens andre ubehagelige lyd når jeg konser litt. Tror også at jeg laget noen merkelige lyder med stemmen min mens jeg holdt på. Det jeg imidlertid er HELT sikker på, er at jeg ikke lignet på Lara Croft i det hele tatt. Ikke at det hadde mildnet følelsen av å gjøre noe veldig galt. Jeg var likevel optimist, helt til jeg kom på at bak gardinene sto hele rommet fullt med møbler de nye eierene av huset hadde fått lov å lagre før overtakelse... Det var mens jeg funderte om jeg ville evne å kravle over dem, at det også begynte å demre for meg at jeg mellom kjeller og stue hadde en dør til. Som også var låst. Jeg tror det var i dette øyeblikket panikken ble total. Jeg vil i det minste beskrive mine neste handlinger som preget av noe slikt.
Jeg ringte de allerfleste av kontaktene mine i mobilen. Der og da virket det umenneskelig at INGEN tok tlf selv om klokken var 05.00. I ettertid virker det ganske normalt. Dagen etter, når jeg våknet opp hos kameraten til en kamerat som tilfeldigvis var på narchspiel i nærheten av der jeg befant meg, føltes det hverken umenneskelig eller normalt, bare fryktelig flaut. Med en mobil som var tom for strøm, småkutt på høyre hånd og gårdagens festsminke under øyene, spaserte jeg hjemover i solskinn fra skyfri himmel. Langtidshukommelsen min må ha våknet etter bare noen få meter, for jeg gikk fortere og fortere etterhvert som jeg kom på følgende:
1. Kjøperene av huset mitt hadde fortalt at de la nøkkelen til kjellerdøren under matta etter at de satte inn møblene.
2. I all flytteforberedelse der alle skuffer og skap ble saumfart for ting som kunne kjøres på søpla, hadde jeg sett 4-5 nøkler som muligens kunne passe til inne-dører ala den som var låst mellom kjeller og stue.
Enden på denne historien er derfor kort: jeg låste meg inn kjellerdøren, fant med høy puls 4-5 nøkler i sikringskapet i kjelleren og fikk en av dem til å passe til inne-døren. Da mobilen hadde nok strøm til å sende meldinger, sendte jeg en unnskyldende massemelding til alle jeg hadde forsøkt å ødelegge natte/morgensøvnen til. Nøkkelresten i hoved-døren lot seg på mirakuløst vis pirke ut og en kjær venn som jobber på glassmagasinet, kuttet til en plate som han spikret opp der det for noen timer siden hadde vært et vindu. Min panikk kostet i kroner og øre derfor mye mindre enn den KUNNE ha gjort.
Det skal sies at dagen derfor føltes bedre etterhvert, men jeg er likevel ikke stolt av å kunne pårope meg at jeg nå vet mer enn både need_to_know og nice_to_know. Om fylleangst.
Abonner på:
Innlegg (Atom)