Så DET så!!

Sms'er er litt av en oppfinnelse! Man kan i et ikke videre snakkesalig humør sende avgårde korte eller lange, viktige og mindre viktige beskjeder. Enkelte menneskers verden kan med få tastetrykk lyses opp av en enkel liten meddelelse om at avsender ønsker mottaker en god dag eller fin natt. Hvorvidt innholdet i sms'er er innholdsrikt eller ikke, kan avhenge av ukedager, tidspunkter og ikke minst alkoholinntak! Sistenevnte har dessuten også ofte en viss innvirkning på buskapets vennlighet, uvennlighet og annen dramatikk...

Jeg har i perioder av livet hørt lyden av sms tikke inn på de fleste av døgnets tider, med innhold fra alle de overstående eksempler. Da jeg for tiden ikke vil påstå at jeg er videre plaget med disse, var det med en viss optimistisk spenning jeg registrerte lyden av en sms i morges kl. 08.30. Optimismen ble noe svekket, men jeg kjente fremdeles en viss spenning når jeg med kapitaler leste:

Avs: ABRAHAMSENS AUTO:
HEI. DET SKAL TAES EN AKSJON PÅ DERES BIL. KONTAKT OSS PÅ TLF. VERKSTED.

AKSJON?? De som kjenner meg godt, påstår at mine ansiktsutrykk er meget lettleselige. Ettersom jeg ikke hadde noe speil i nærheten (pleier forøvrig ikke speile meg samtidig som jeg leser sms'er) er jeg ikke sikker på om jeg lignet et spørsmålstegn, men jeg vet at jeg følte meg som et. Ettersom denne høsten til nå har vært preget av uforutsette utgifter, finanskrise og andre mindre hyggelige hendelser, slo jeg øyeblikkelig fast for meg selv at AKSJON garantert var av negativ art. Og litt skummelt. Jeg bestemte meg derfor for å utsette denne telefonsamtalen som sikkert ikke hadde noe hyggelig budskap til jeg var litt mere våken. Dvs 5-6 kaffekopper og 2-3 porsjoner sort Catch.

Ved 12 tiden stålsatte jeg meg og ringte. Stemmen på dette verkstedet var hverken negativ eller skummel, og kunne meddele meg at min frekke lille Honda skulle på verksted og skifte håndbrekk da det var oppdaget en feil på endel av denne modellen! Dersom du har evnen til å "høre" lyder fra fortiden, kan du lukke øynene dine og høre Marve Fleksnes i Wesenlunds skikkelses: "Håååååååh!". At vi er født samme dato (dog med 31 års mellomrom) har liten innvirkning på at jeg hørte denne lyden høyt og tydelig inni hodet mitt. Det var snarere et mentalt seiershyl for meg selv! Da du mest sansynlig har lest innlegget "En Honda's natur" her inne, kreves det ingen forklarende avslutning av dagens innlegg... Hadde jeg vært typen til å hovere med setninger som "hva var det jeg sa??" hadde jeg ivrig tastet dem inn her nå. Istedet velger jeg å bare lene meg tilbake og smile over i dag ha fått en sms som etterhvert lyste opp min store lille verden...

Så DET så!!

Min Gentlemann anno 2008?!!

Da jeg møtte kjæresten min for noen mnd siden, dukket det opp spørsmål i fleng om ham fra nyskjerrige venninner. To spørsmål som gikk ofte igjen var: "Er han Mann med stor M?" og "Er han en Gentleman??" Om dette sier mer om hvaslags venninner jeg har enn hva de vet om mine behov skal jeg i denne omgang la ligge... Anyway, jeg bekreftet med et stort glis naturligvis begge deler.

Tiden går mens erfaringene gjør det stikk motsatte: de kommer. Det er slettes ikke uvanlig å reflektere over de egenskaper som dukker opp hos en partner etterhvert som man lærer personen å kjenne. Det er heller ikke løgn at enkelte, som meg selv, også er tilbøyelige til å fra tid til annen sammenligne forventningene fra den første rosa tiden med nåtidens harde(?) virkelighet... Under en liten tur ned "Memory Lane" en kveld, dukket ordet "Gentleman" opp i hukommelsen min. Jeg funderte litt om jeg fremdeles ville smile like bekreftende dersom mine venninner skulle ha stilt sine viktigste spørsmål i dag...

Det brakte meg videre til et annet spørsmål:
Hva ER egentlig en Gentleman? Da et av mine favoritt-opplsagsverk på nettet - Wikipedia, ikke kom opp med en eneste artikkel om begrepet, bestemte jeg meg for å google det - som man gjør med det meste man lurer på i 2008. Det første som dukket opp var et forum fra en "kvinneside" som stilte det samme spørsmålet jeg innledningsvis stilte. Det øverste innlegget sakset og limt inn her:


"For meg er en Gentleman en som oppriktig bryr seg om meg som kvinne og kjæreste. En gentleman er en som respekterer og beundrer kvinnen som et vakkert vesen. En som verdsetter femininitet og natur- en som tenker på og inkluderer henne i sine planer. En Gentleman lar ikke egoismen råde, men deler raust av seg selv og byr på hvem han er. En Gentleman er ikke naiv og lar seg lure. En gentleman er skarp og vittig - men han er ekte."


Ehhh... Hallo?? "Dette er jo ikke noe annet enn et minstekrav hos en potensiell kjæreste...", tenkte jeg. Kan noen med hånden på hjertet beskylde verden for å være like overbefolket av Gentlemen som av kjærester?? Neppe. Det man derimot KAN gjøre, er å er å ta saken i egne hender og danne seg sin egen Gentleman. Dersom man feks oversetter dette englelske ordet: Gentle - varsom, man - mann (big surprise??) åpner det seg straks nye muligheter!
Situasjoner som av enkelte sort/hvitt mennesker vil kunne misforstås som pinglete eller sjovenistiske, trenger så abolutt ikke være annet en ekte Gentlemans-fakter!

Dette bringer meg i skrivende stund til å se helt anderledes på et par konkrete episoder fra det siste halvåret. Som feks en grytidlig morgen i sommer. Vi sov søtt side om side i HANS seng da en stor sort fugl forvillet seg inn igjennom den åpne verandadøren til HANS sovereom. Da jeg har en tendens til å drømme svært surrealistiske drømmer av både god og ond art, var jeg sikker på at jeg var på vei ut av en slik når jeg kjente vingeslag i håret mitt. Jeg la derfor hodet under puten og hendene over den. Jeg forsto motvillig av spetakkelet i vinduet ved siden av den åpne verandadøren at dette ikke var en av mine sedvanlige drømme-greier. Den stakkars fuglen lengtet desperat etter sin frihet og forsto ikke at den kunne fly ut samme vei den kom inn. Utenfor hadde krekets venner allerede begynt å klage høytlytt på at deres artsfrende hverken kunne fly igjennom glasset i vinduet eller ut av den lille glipen som var åpent av det. Jeg ventet i noe som fortonet seg som en evighet på at den barske Mannen (fremdeles med stor M) ved min side skulle vise muskler, pondus, styrke og alt det der, og ta affære... Istedet observerte jeg, søvdrukkent, at han befant seg i en meget avslappet og betraktende posisjon. Sånn litt på siden, med øynene våkent vendt mot den mislykkede flyktningen i vinduet. Til mitt halvhysteriske spørsmål om han ikke hadde tenkt å gjøre noe, svarte han slepende og veloverveid: "Jeg bare tenker litt... for å finne ut hvordan jeg skal gjøre det. Den kan jo bli sint og angripe." Som en mekanisk dukke, styrt av instinkt, vraltet jeg meg ut av sengen, halvnaken og med garantert ikke-spenstige bevegelser. Åpnet vinduet på vid gap og dyttet udyret ut. Jeg tror jeg bannet, men er ikke sikker. Jeg hadde garantert ikke mobbet ham i dagesvis over denne ubesluttsomheten i ettertid dersom jeg hadde skjønt at han for første gang hadde vist seg som en EKTE Varsom-Mann!

Sansynligheten er også absolutt tilstede for at jeg ikke hadde misforstått enkelte kommentarer fra ham den tiden jeg har kjent ham dersom jeg hadde reflektert over ordet Gentleman tidligere. Feks. blottet han jo bare sin VARSOMME natur når han ba meg krysse gatene i New York forsiktig slik at han skulle slippe alt papirarbeidet som ville medfølge dersom han måtte ta meg med hjem i en søppelsekk! Bare tanken på hva den overspente sikkerthetstjenesten i USA ville blitt utsatt for av traumer ved innskjekking av en sort og tung pose er avskrekkende nok til å forstå at denne mannen ikke trenger å forkynnes noe "vær varsom-plakat"!

Joda, jeg kan nikke og fremdeles la smilet gå helt rundt: han ER en ekte Gentleman... Anno 2008!

Breaking Glass (Laaaaaangfredag)

Dersom denne illustrasjonen av Lara Croft som knuser glass, lett antrukket og med en kropp som grenser til det umulige mht proposisjoner, lokker frem erotiske fantasier hos deg, kan du trygt lese videre...

Det var en kald vinternatt som egentlig skulle vært vårlig, langfredag påsken 2008. Det meste av dagen i forveien hadde gått med til måking i snøstorm, slik vinteren har begynt å glimte til et par ganger i året her på sørlandet. Nåja, "glimte" til er kanskje ikke det mest passende ordet. Jeg var fredag morgen nemlig overbevist om at den snarere pekte nese til meg. Det gjensto 8 dager til jeg skulle flytte fra dette snøhullet med meter på meter med måking og trodde jeg hadde slitt og bannet over snøen for siste gang i januar.




Etter timer med over- stående aktivitet bare for å få ut bilen, var jeg overbevist om at jeg fortjente en sosial(?) kveld på byen. Det hadde indeed vært en laaang fredag og lengre skulle den bli... Dersom du var ute på byen denne kvelden, vet du at det nesten ikke var mennesker ute og at de få som var ute antakeligvis benyttet samme drosjesjåfør når de skulle hjem. Ikke fordi de alle gikk hjem SAMMEN, men fordi taxikøen bestående av knappe 10-12 mennesker foran meg, minket med ca 1 hvert kvarter... Det føltes iallefall slik. Logisk nok var jeg derfor temmelig forfrosset og gledet meg usigelig til å få tilbake varmen så snart jeg fikk stavret meg igjennom snømassene jeg ikke hadde rukket å måke og satt nøkkelen i ytterdøra.

Der møtte den kvist! Eller snarere is... Alkohol har en tendens til å gjøre meg tilbøyelig til å sverge til lettvindte og ikke særlig gjennomtenkte løsninger, så jeg ga nøkkelen et lett lite "kakk" med høyre fot for å tvinge den inn. Jeg FRØS må vite! Selv om det blåste kraftig kunne jeg høre at nøkkelen knakk inne i låsen. Den første absolutt ubehagelige lyden denne natten. Etter å ha høylytt sagt til meg selv at dette ikke var MULIG og sjekket verandadør og en kjellerdør, fattet jeg nok en alkoholpåvirket beslutning: å knuse meg inn.

Jeg vasset til knærne rundt huset til kjellervinduene og fant etterhvert et jern-rør under terrassen, lukket øynene og begynte smadringen. Jeg kan enda høre nattens andre ubehagelige lyd når jeg konser litt. Tror også at jeg laget noen merkelige lyder med stemmen min mens jeg holdt på. Det jeg imidlertid er HELT sikker på, er at jeg ikke lignet på Lara Croft i det hele tatt. Ikke at det hadde mildnet følelsen av å gjøre noe veldig galt. Jeg var likevel optimist, helt til jeg kom på at bak gardinene sto hele rommet fullt med møbler de nye eierene av huset hadde fått lov å lagre før overtakelse... Det var mens jeg funderte om jeg ville evne å kravle over dem, at det også begynte å demre for meg at jeg mellom kjeller og stue hadde en dør til. Som også var låst. Jeg tror det var i dette øyeblikket panikken ble total. Jeg vil i det minste beskrive mine neste handlinger som preget av noe slikt.

Jeg ringte de allerfleste av kontaktene mine i mobilen. Der og da virket det umenneskelig at INGEN tok tlf selv om klokken var 05.00. I ettertid virker det ganske normalt. Dagen etter, når jeg våknet opp hos kameraten til en kamerat som tilfeldigvis var på narchspiel i nærheten av der jeg befant meg, føltes det hverken umenneskelig eller normalt, bare fryktelig flaut. Med en mobil som var tom for strøm, småkutt på høyre hånd og gårdagens festsminke under øyene, spaserte jeg hjemover i solskinn fra skyfri himmel. Langtidshukommelsen min må ha våknet etter bare noen få meter, for jeg gikk fortere og fortere etterhvert som jeg kom på følgende:

1. Kjøperene av huset mitt hadde fortalt at de la nøkkelen til kjellerdøren under matta etter at de satte inn møblene.

2. I all flytteforberedelse der alle skuffer og skap ble saumfart for ting som kunne kjøres på søpla, hadde jeg sett 4-5 nøkler som muligens kunne passe til inne-dører ala den som var låst mellom kjeller og stue.

Enden på denne historien er derfor kort: jeg låste meg inn kjellerdøren, fant med høy puls 4-5 nøkler i sikringskapet i kjelleren og fikk en av dem til å passe til inne-døren. Da mobilen hadde nok strøm til å sende meldinger, sendte jeg en unnskyldende massemelding til alle jeg hadde forsøkt å ødelegge natte/morgensøvnen til. Nøkkelresten i hoved-døren lot seg på mirakuløst vis pirke ut og en kjær venn som jobber på glassmagasinet, kuttet til en plate som han spikret opp der det for noen timer siden hadde vært et vindu. Min panikk kostet i kroner og øre derfor mye mindre enn den KUNNE ha gjort.

Det skal sies at dagen derfor føltes bedre etterhvert, men jeg er likevel ikke stolt av å kunne pårope meg at jeg nå vet mer enn både need_to_know og nice_to_know. Om fylleangst.

En Honda's natur!

Man skulle tro at en Honda av typen Civic visste å oppføre seg!

Det er riktignok en stund siden begivenheten fant sted, men er av en slik natur at jeg finner det passende inn i min lille store verden her inne...

Det var en ganske så vanlig november formiddag i 2007 at en av mine sjelevenner, Linda (som av garantert hetrofile årsaker ofte refereres til som "skatten") foreslo en lunch på Cafe Glipp. Da jeg var midt i min ivrigste vektklubb.no fase den høsten, så jeg dette som en svært kjærkommen utskeielse og parkerte i for en gangs skyld god tid utenfor Ernst i Rådhusgata.

Det var en god time senere, når vi akkurat passe mette (iallefall jeg) og fornøyde vandret ut på torvet for å begge gå pliktoppfyllende tilbake til våre gjøremål som skaffer salt til grauten at mobtlf min ringte.

Det gjør den forresten ganske ofte i min hverdag som selger, og som regel er nr som vises i displayet mitt av ukjent art da jeg ikke har funnet det fornuftig å lagre alle mine kunders tlfnr.

Jeg svarte derfor blidt og service-innstilt med min "selgerstemme" da vedkommenden i andre enden spurte om han var kommet til Nina Eilertsen. Dersom jeg hadde trykket på "ta opp samtale" ville den etterhvert høres slik ut:

Stemmen: "Det er fra politivakta i Kristiansand"

Nina: "eehh.. javel?"

Stemmen: "Eier du en gråaktig Honda?"

Nina: "Ja?"

Stemmen: "Har du kontroll på den?"

Nina: "Steinkontroll!"

Stemmen: "Hmmm... neppe. Den står nemlig kræsjet inn i en drosje og sprerrer for trafikken i hele gata!"

På dette tispunktet var jeg overbevist om at det var noen som køddet med meg. De som er kjent i byen min, vet at dersom man slentrer fra torvet og nedover mot Rådhusgata, tar det ikke lang tid før man kan se hele gaten. Det var etter et par sånne skritt, pratende med denne tullete mannen i telefonen at det gikk opp for meg at dette var renspikket sannhet... "Jeg er på vei!" fikk jeg stotret kortpustet frem idet jeg observerte at gaten der fremme var avsperret. I det den ikke_tullete_stemmen utbrøt: "Vil du være så vennlig å ta en lett TRAV?" fikk jeg øye på en gjeng drosjesjåfører, 3-4 politikledde mennesker samt endel forståelig nok nyskjerrige medborgere.

Jeg ankom åstedet i lett trav, med et hjerte i gallopp! Min elskede frekke Honda hadde da helt på egen hånd, tatt seg en tur over gaten og funnet det riktig å plassere høyre del av snuten inn i en bakdør på en drosje som sto parkert. Hva som har fart igjennom hodet til den nye landsmannen som mest sansynlig satt og leste avisen sin i fred og ro bak rattet i denne drosjen er ikke godt å si... Men jeg har gjettet meg til mange varianter som ikke egner seg notert her.

Ufattelig nok, hadde den ikke truffet hverken gamle damer med rullator eller små barn på sin ferd. Etter at jeg skjelvende og unskyldende hadde rygget bilen min tilbake der den opprinnelig sto, sjekket jeg skadenes omfang (Hondaen FØRST må vite). Da det etterhvert trengte inn i min kamuflerte(?) hønsehjerne at det ikke var SÅ ille (ref bildet), oppfattet jeg som ved et trylleslag humoren i det hele.

Et raskt overblikk på de fremmøttes ansiktsutrykk fortalte meg at de fleste av dem, med unntak av drosjesjåføren, strevde hardt for å holde seg alvorlige... Jeg har i ettertid funnet ut at det KAN være en medvirkende årsak til at den ene politimannen satte seg på rumpa midt i gaten og lo mens han hodt seg på magen når latteren min liksom sa "fritt frem" til tilskuerene. Det er ikke bra å holde inne hverken latter eller gråt for lenge. Det er noe alle vet.

Det er heller ikke bra å parkere en bil i slakk nedoverbakke uten å trekke håndbrekket skikkelig til! Og det hjelper ikke å aldri så mye være sikker på at slikt sitter som automatikk i kroppen etter mangeårig bilkjøring heller. På en ganske så vanlig eller ikke vanlig november formiddag. Det er noe jeg vet. Tror jeg...

Det ER likevel et lite mysterie tilknyttet hendelsen: hvorfor ventet den til etter jeg var gått med å rulle over gaten??

Jepp!

Da jeg har en tendens til å oppleve de rareste ting som jeg av en eller annen merkelig årsak altfor ofte ikke er flau for å fortelle andre om, har jeg gjort som noen sa: Opprettet en blogg! Det er meget mulig at andre opplever ytteligere mere rart enn jeg, men det er deres verden mens dette er Ninas lille store verden;-)

Så gjenstår det å se om denne bloggen får noen tilhengere etterhvert;-)