Da jeg møtte kjæresten min for noen mnd siden, dukket det opp spørsmål i fleng om ham fra nyskjerrige venninner. To spørsmål som gikk ofte igjen var: "Er han Mann med stor M?" og "Er han en Gentleman??" Om dette sier mer om hvaslags venninner jeg har enn hva de vet om mine behov skal jeg i denne omgang la ligge... Anyway, jeg bekreftet med et stort glis naturligvis begge deler.
Tiden går mens erfaringene gjør det stikk motsatte: de kommer. Det er slettes ikke uvanlig å reflektere over de egenskaper som dukker opp hos en partner etterhvert som man lærer personen å kjenne. Det er heller ikke løgn at enkelte, som meg selv, også er tilbøyelige til å fra tid til annen sammenligne forventningene fra den første rosa tiden med nåtidens harde(?) virkelighet... Under en liten tur ned "Memory Lane" en kveld, dukket ordet "Gentleman" opp i hukommelsen min. Jeg funderte litt om jeg fremdeles ville smile like bekreftende dersom mine venninner skulle ha stilt sine viktigste spørsmål i dag...
Det brakte meg videre til et annet spørsmål:
Hva ER egentlig en Gentleman? Da et av mine favoritt-opplsagsverk på nettet - Wikipedia, ikke kom opp med en eneste artikkel om begrepet, bestemte jeg meg for å google det - som man gjør med det meste man lurer på i 2008. Det første som dukket opp var et forum fra en "kvinneside" som stilte det samme spørsmålet jeg innledningsvis stilte. Det øverste innlegget sakset og limt inn her:
"For meg er en Gentleman en som oppriktig bryr seg om meg som kvinne og kjæreste. En gentleman er en som respekterer og beundrer kvinnen som et vakkert vesen. En som verdsetter femininitet og natur- en som tenker på og inkluderer henne i sine planer. En Gentleman lar ikke egoismen råde, men deler raust av seg selv og byr på hvem han er. En Gentleman er ikke naiv og lar seg lure. En gentleman er skarp og vittig - men han er ekte."
Ehhh... Hallo?? "Dette er jo ikke noe annet enn et minstekrav hos en potensiell kjæreste...", tenkte jeg. Kan noen med hånden på hjertet beskylde verden for å være like overbefolket av Gentlemen som av kjærester?? Neppe. Det man derimot KAN gjøre, er å er å ta saken i egne hender og danne seg sin egen Gentleman. Dersom man feks oversetter dette englelske ordet: Gentle - varsom, man - mann (big surprise??) åpner det seg straks nye muligheter!
Situasjoner som av enkelte sort/hvitt mennesker vil kunne misforstås som pinglete eller sjovenistiske, trenger så abolutt ikke være annet en ekte Gentlemans-fakter!
Dette bringer meg i skrivende stund til å se helt anderledes på et par konkrete episoder fra det siste halvåret. Som feks en grytidlig morgen i sommer. Vi sov søtt side om side i HANS seng da en stor sort fugl forvillet seg inn igjennom den åpne verandadøren til HANS sovereom. Da jeg har en tendens til å drømme svært surrealistiske drømmer av både god og ond art, var jeg sikker på at jeg var på vei ut av en slik når jeg kjente vingeslag i håret mitt. Jeg la derfor hodet under puten og hendene over den. Jeg forsto motvillig av spetakkelet i vinduet ved siden av den åpne verandadøren at dette ikke var en av mine sedvanlige drømme-greier. Den stakkars fuglen lengtet desperat etter sin frihet og forsto ikke at den kunne fly ut samme vei den kom inn. Utenfor hadde krekets venner allerede begynt å klage høytlytt på at deres artsfrende hverken kunne fly igjennom glasset i vinduet eller ut av den lille glipen som var åpent av det. Jeg ventet i noe som fortonet seg som en evighet på at den barske Mannen (fremdeles med stor M) ved min side skulle vise muskler, pondus, styrke og alt det der, og ta affære... Istedet observerte jeg, søvdrukkent, at han befant seg i en meget avslappet og betraktende posisjon. Sånn litt på siden, med øynene våkent vendt mot den mislykkede flyktningen i vinduet. Til mitt halvhysteriske spørsmål om han ikke hadde tenkt å gjøre noe, svarte han slepende og veloverveid: "Jeg bare tenker litt... for å finne ut hvordan jeg skal gjøre det. Den kan jo bli sint og angripe." Som en mekanisk dukke, styrt av instinkt, vraltet jeg meg ut av sengen, halvnaken og med garantert ikke-spenstige bevegelser. Åpnet vinduet på vid gap og dyttet udyret ut. Jeg tror jeg bannet, men er ikke sikker. Jeg hadde garantert ikke mobbet ham i dagesvis over denne ubesluttsomheten i ettertid dersom jeg hadde skjønt at han for første gang hadde vist seg som en EKTE Varsom-Mann!
Sansynligheten er også absolutt tilstede for at jeg ikke hadde misforstått enkelte kommentarer fra ham den tiden jeg har kjent ham dersom jeg hadde reflektert over ordet Gentleman tidligere. Feks. blottet han jo bare sin VARSOMME natur når han ba meg krysse gatene i New York forsiktig slik at han skulle slippe alt papirarbeidet som ville medfølge dersom han måtte ta meg med hjem i en søppelsekk! Bare tanken på hva den overspente sikkerthetstjenesten i USA ville blitt utsatt for av traumer ved innskjekking av en sort og tung pose er avskrekkende nok til å forstå at denne mannen ikke trenger å forkynnes noe "vær varsom-plakat"!
Joda, jeg kan nikke og fremdeles la smilet gå helt rundt: han ER en ekte Gentleman... Anno 2008!
Tiden går mens erfaringene gjør det stikk motsatte: de kommer. Det er slettes ikke uvanlig å reflektere over de egenskaper som dukker opp hos en partner etterhvert som man lærer personen å kjenne. Det er heller ikke løgn at enkelte, som meg selv, også er tilbøyelige til å fra tid til annen sammenligne forventningene fra den første rosa tiden med nåtidens harde(?) virkelighet... Under en liten tur ned "Memory Lane" en kveld, dukket ordet "Gentleman" opp i hukommelsen min. Jeg funderte litt om jeg fremdeles ville smile like bekreftende dersom mine venninner skulle ha stilt sine viktigste spørsmål i dag...
Det brakte meg videre til et annet spørsmål:
Hva ER egentlig en Gentleman? Da et av mine favoritt-opplsagsverk på nettet - Wikipedia, ikke kom opp med en eneste artikkel om begrepet, bestemte jeg meg for å google det - som man gjør med det meste man lurer på i 2008. Det første som dukket opp var et forum fra en "kvinneside" som stilte det samme spørsmålet jeg innledningsvis stilte. Det øverste innlegget sakset og limt inn her:
"For meg er en Gentleman en som oppriktig bryr seg om meg som kvinne og kjæreste. En gentleman er en som respekterer og beundrer kvinnen som et vakkert vesen. En som verdsetter femininitet og natur- en som tenker på og inkluderer henne i sine planer. En Gentleman lar ikke egoismen råde, men deler raust av seg selv og byr på hvem han er. En Gentleman er ikke naiv og lar seg lure. En gentleman er skarp og vittig - men han er ekte."
Ehhh... Hallo?? "Dette er jo ikke noe annet enn et minstekrav hos en potensiell kjæreste...", tenkte jeg. Kan noen med hånden på hjertet beskylde verden for å være like overbefolket av Gentlemen som av kjærester?? Neppe. Det man derimot KAN gjøre, er å er å ta saken i egne hender og danne seg sin egen Gentleman. Dersom man feks oversetter dette englelske ordet: Gentle - varsom, man - mann (big surprise??) åpner det seg straks nye muligheter!
Situasjoner som av enkelte sort/hvitt mennesker vil kunne misforstås som pinglete eller sjovenistiske, trenger så abolutt ikke være annet en ekte Gentlemans-fakter!
Dette bringer meg i skrivende stund til å se helt anderledes på et par konkrete episoder fra det siste halvåret. Som feks en grytidlig morgen i sommer. Vi sov søtt side om side i HANS seng da en stor sort fugl forvillet seg inn igjennom den åpne verandadøren til HANS sovereom. Da jeg har en tendens til å drømme svært surrealistiske drømmer av både god og ond art, var jeg sikker på at jeg var på vei ut av en slik når jeg kjente vingeslag i håret mitt. Jeg la derfor hodet under puten og hendene over den. Jeg forsto motvillig av spetakkelet i vinduet ved siden av den åpne verandadøren at dette ikke var en av mine sedvanlige drømme-greier. Den stakkars fuglen lengtet desperat etter sin frihet og forsto ikke at den kunne fly ut samme vei den kom inn. Utenfor hadde krekets venner allerede begynt å klage høytlytt på at deres artsfrende hverken kunne fly igjennom glasset i vinduet eller ut av den lille glipen som var åpent av det. Jeg ventet i noe som fortonet seg som en evighet på at den barske Mannen (fremdeles med stor M) ved min side skulle vise muskler, pondus, styrke og alt det der, og ta affære... Istedet observerte jeg, søvdrukkent, at han befant seg i en meget avslappet og betraktende posisjon. Sånn litt på siden, med øynene våkent vendt mot den mislykkede flyktningen i vinduet. Til mitt halvhysteriske spørsmål om han ikke hadde tenkt å gjøre noe, svarte han slepende og veloverveid: "Jeg bare tenker litt... for å finne ut hvordan jeg skal gjøre det. Den kan jo bli sint og angripe." Som en mekanisk dukke, styrt av instinkt, vraltet jeg meg ut av sengen, halvnaken og med garantert ikke-spenstige bevegelser. Åpnet vinduet på vid gap og dyttet udyret ut. Jeg tror jeg bannet, men er ikke sikker. Jeg hadde garantert ikke mobbet ham i dagesvis over denne ubesluttsomheten i ettertid dersom jeg hadde skjønt at han for første gang hadde vist seg som en EKTE Varsom-Mann!
Sansynligheten er også absolutt tilstede for at jeg ikke hadde misforstått enkelte kommentarer fra ham den tiden jeg har kjent ham dersom jeg hadde reflektert over ordet Gentleman tidligere. Feks. blottet han jo bare sin VARSOMME natur når han ba meg krysse gatene i New York forsiktig slik at han skulle slippe alt papirarbeidet som ville medfølge dersom han måtte ta meg med hjem i en søppelsekk! Bare tanken på hva den overspente sikkerthetstjenesten i USA ville blitt utsatt for av traumer ved innskjekking av en sort og tung pose er avskrekkende nok til å forstå at denne mannen ikke trenger å forkynnes noe "vær varsom-plakat"!
Joda, jeg kan nikke og fremdeles la smilet gå helt rundt: han ER en ekte Gentleman... Anno 2008!
