En Honda's natur!

Man skulle tro at en Honda av typen Civic visste å oppføre seg!

Det er riktignok en stund siden begivenheten fant sted, men er av en slik natur at jeg finner det passende inn i min lille store verden her inne...

Det var en ganske så vanlig november formiddag i 2007 at en av mine sjelevenner, Linda (som av garantert hetrofile årsaker ofte refereres til som "skatten") foreslo en lunch på Cafe Glipp. Da jeg var midt i min ivrigste vektklubb.no fase den høsten, så jeg dette som en svært kjærkommen utskeielse og parkerte i for en gangs skyld god tid utenfor Ernst i Rådhusgata.

Det var en god time senere, når vi akkurat passe mette (iallefall jeg) og fornøyde vandret ut på torvet for å begge gå pliktoppfyllende tilbake til våre gjøremål som skaffer salt til grauten at mobtlf min ringte.

Det gjør den forresten ganske ofte i min hverdag som selger, og som regel er nr som vises i displayet mitt av ukjent art da jeg ikke har funnet det fornuftig å lagre alle mine kunders tlfnr.

Jeg svarte derfor blidt og service-innstilt med min "selgerstemme" da vedkommenden i andre enden spurte om han var kommet til Nina Eilertsen. Dersom jeg hadde trykket på "ta opp samtale" ville den etterhvert høres slik ut:

Stemmen: "Det er fra politivakta i Kristiansand"

Nina: "eehh.. javel?"

Stemmen: "Eier du en gråaktig Honda?"

Nina: "Ja?"

Stemmen: "Har du kontroll på den?"

Nina: "Steinkontroll!"

Stemmen: "Hmmm... neppe. Den står nemlig kræsjet inn i en drosje og sprerrer for trafikken i hele gata!"

På dette tispunktet var jeg overbevist om at det var noen som køddet med meg. De som er kjent i byen min, vet at dersom man slentrer fra torvet og nedover mot Rådhusgata, tar det ikke lang tid før man kan se hele gaten. Det var etter et par sånne skritt, pratende med denne tullete mannen i telefonen at det gikk opp for meg at dette var renspikket sannhet... "Jeg er på vei!" fikk jeg stotret kortpustet frem idet jeg observerte at gaten der fremme var avsperret. I det den ikke_tullete_stemmen utbrøt: "Vil du være så vennlig å ta en lett TRAV?" fikk jeg øye på en gjeng drosjesjåfører, 3-4 politikledde mennesker samt endel forståelig nok nyskjerrige medborgere.

Jeg ankom åstedet i lett trav, med et hjerte i gallopp! Min elskede frekke Honda hadde da helt på egen hånd, tatt seg en tur over gaten og funnet det riktig å plassere høyre del av snuten inn i en bakdør på en drosje som sto parkert. Hva som har fart igjennom hodet til den nye landsmannen som mest sansynlig satt og leste avisen sin i fred og ro bak rattet i denne drosjen er ikke godt å si... Men jeg har gjettet meg til mange varianter som ikke egner seg notert her.

Ufattelig nok, hadde den ikke truffet hverken gamle damer med rullator eller små barn på sin ferd. Etter at jeg skjelvende og unskyldende hadde rygget bilen min tilbake der den opprinnelig sto, sjekket jeg skadenes omfang (Hondaen FØRST må vite). Da det etterhvert trengte inn i min kamuflerte(?) hønsehjerne at det ikke var SÅ ille (ref bildet), oppfattet jeg som ved et trylleslag humoren i det hele.

Et raskt overblikk på de fremmøttes ansiktsutrykk fortalte meg at de fleste av dem, med unntak av drosjesjåføren, strevde hardt for å holde seg alvorlige... Jeg har i ettertid funnet ut at det KAN være en medvirkende årsak til at den ene politimannen satte seg på rumpa midt i gaten og lo mens han hodt seg på magen når latteren min liksom sa "fritt frem" til tilskuerene. Det er ikke bra å holde inne hverken latter eller gråt for lenge. Det er noe alle vet.

Det er heller ikke bra å parkere en bil i slakk nedoverbakke uten å trekke håndbrekket skikkelig til! Og det hjelper ikke å aldri så mye være sikker på at slikt sitter som automatikk i kroppen etter mangeårig bilkjøring heller. På en ganske så vanlig eller ikke vanlig november formiddag. Det er noe jeg vet. Tror jeg...

Det ER likevel et lite mysterie tilknyttet hendelsen: hvorfor ventet den til etter jeg var gått med å rulle over gaten??