Lyckliga Gatan? II - Generalforsamlingen

Man skal ikke la noe være uprøvd. Sies det. Om nedenstående opplevelse havner på listen av eventyr jeg ikke ønsker å angre på at jeg ikke fikk med meg når livets senhøst setter inn, er lite trolig. Likevel er den verd å ha gjennomlevd/overlevd.

Jeg er som nevnt i foregående innlegg (Lyckliga Gatan? anbefales lest i forkant) rimelig fersk beboer i borettslag. Jeg har ei heller særlig, eller noen, erfaring med verv i styre og stell. Kombinasjonen av dette har besørget meg trygt inntakt jomfru mht min omgang med hyggesammenkomster som styremøter og generalforsamlinger, såvel som i tegnet.

Hadde det ikke vært for vannlekkasjene som endevendte det meste av nabolaget for et par uker siden, hadde jeg trolig beholdt møydommen. Et begjær om å vite hva som egentlig foregikk i Lyckliga Gatan's underground (les: styre) hadde rukket å vokse seg stort nok til at jeg flørtet litt med tanken på å sette av datoen jeg så glitre under overskriften som med store bokstaver kallet til generalforsamling. Da jeg under skumlesingen av DAGSORDEN nådde punkt 7: "VALG I HENHOLD TIL § 7 I VEDTEKTENE" bestemte jeg meg derimot umiddelbart for å  "go all the way". At det under denne overskriften sto:
*Valg av leder + 2 styremedlemmer for 2 år
*Valg av 4 vararepresentanter for 1 år
*Valg av 1 delegat med vararepresentanter til KOBB's generalforsamling
*Valg av valgkomité
pirret bare appetitten ytterligere.

Jeg avtalte med herremannen 2 doors down (samme eksemplar jeg rådførte meg med den dryppende fredagsmorgenen et par uker i forveien) å møte ham utenfor min residens kl 17.55. Etter endel samtaler med denne naboen etter dryppdagen, har det kommet frem at han tidligere har hatt endel verv i styre og stell for borettslag og at han muligens vurderte å stille til valg i Lyckliga Gatan. Noe jeg forøvrig selvsagt sporeks satte igang å oppfordre ham til idet katta var ute av sekken. Ved flere anledninger. Fra å være noe avmålt til ideén, var det en sprettende ivrig kandidat som ventet trofast i gata på meg den Store Dagen. Han var heller ikke alene. Det var en spesiell stemning der vi i flokk gikk oppover til blokka som skulle låne oss kjellerstue. Mumlingen om lekkasjer, udugelighet, vedtekter og valg, lå som en trygg, jevn og beroligende vorspiel-musikk.

Jeg er fremdeles usikker på hvor tanken kom fra, men det første som slo meg når jeg ankom kjellerstuen var "øyråd". Enten har jeg sett for mye på reality-tv gjennom årene, eller det var bare de 5 gubbene som satt rundt det som minnet om et jurye-bord som så ut som vise menn. Ikke at noen av dem så spesielt glupe ut. Mer av alder eller fremtreden. Eller begge deler. -Nei, så mange har vi ALDRI sett på en generalforsamling før! utbrøt en av dem når alle var i hus og dørene lukket. - Håber bare vi har nok mad! kom det fra en annen av dem. At de i det hele tatt latet som om de var overrasket over fremmøtet, er i seg selv en liten gåte med tanke på alt spetakkelet som har vært i omløp etter vannlekkasjene hos mer en halve bestanden av beboere...  Kl. 18.03 var møtet satt. Med kaffe, Cola, Solo og Mozell. Ingen vin?? Alle like lunkne.

Mens jeg mer og mindre kjente igjen enkelte ansikter fra køen forran eller bak meg på Meny, fikk jeg med meg at "øyrådet" godkjente innkallingen (hva nå enn det betød), valgte møteleder, referent og protokollskrivere. Da spørsmålet om hvem som kunne være tellekorps ble etterfulgt av en lang stillhet selv jeg syntes ble pinlig, sa jeg meg frivillig sammen med en annen dame.
Tross en umiddelbar skrekk for å bli assosiert med geitekillingen fra middelalderens barne-tv som kunne telle til ti og samtidig irritere de andre dyrene rundt seg til bristepunktet ved å telle dem. Dette gikk problemløst for seg ved at vi begge to - og samtidig - rett og slett telte de 19 fremmøtte.

Etter en 17 minutters lang diskusjon om hvorvidt årsregnskapet stemte, differansen på de 78 norske kronene i driftsutgifter i forhold til 2008 samt en økning i husleien på kr 15 pr år, var det tid for å finne frem snittene. Maden. Mens dette ble gjort, gikk valgkomiteen på gangen for å hviske om styrehonoraret skulle forbli uendret. Maden besto av snitter med karbonadesmørbrød, laks og reker. Det som faktisk så minst spooky ut visuelt sett, var rekesnittene. Uheldigvis pekte bunnsmaken i rekene nese til meg i duett med drømmen om å evne å gjøre vann (Mozell med sukker) om til vin. Hvit. Eller rød.

Etter 20 minutters "lunchpause" var det igjen tid for å brette opp ermene. For sikkerhets skyld, telte jeg og den andre damen en gang til. Det var viktig å påse at ingen hadde sneket seg unna neste post: valg! Vi fikk alle utdelt stemmeseddel med kandidatenes navn på. Det hele kunne blitt plankekjøring dersom det ikke hadde vært for uenigheten som oppsto mht hvordan dette skulle gjøres. De fleste mente at det å sette ring rundt de 3 man ønsket i styret, for så å telle dem (jeg og dama!) var det mest fornuftige. "De fleste" er dog ikke ensbetydende med "alle". - Nei, DET blir for enkelt! utbøt noen. -Vi må følge vedtektene! kom det fra en annen munn. Deretter fulgte en halvtimes diskusjon om hvorvidt man skulle velge en leder først og deretter 2 styremedlemmer, eller om man enkelt og logisk skulle utnevne kandidaten med flest ringer rundt navnet sitt til leder dersom han/hun var villig til vervet.

Noen måtte ringe fullmaktsgiverene sine (for de som er enda grønnere enn meg: de som ikke var tilstede men hadde gitt sin fullmakt til stemme), andre ringte for å sjekke med noen de kjente som også satt i et borettslagstyre. Enkelte bet negler. Den søte gamle damen ved siden av meg ytret at ringestystemet var logisk og enkelt, men endret mening etter at mannen - som var minst like gammel, åpnet munnen om vedtekter. Likevel smilte hun litt lurt. Lenge til neste "fredda'n" i den sengehalmen!  Etter en liten evighet ble det besluttet å avgjøre stridsspørsmålet ved håndsopprekking. Igjen fikk jeg telle - yey! Flertallet valgte ringesystemet. Folket avga sine stemmer på under 3 min. og spenningen var i gang for alvor.

Jeg og dama telte i harmoni. Hun krysset mens jeg viste henne stemmesedlene. Jeg innrømmer at jeg kjente en viss økning i puls når en av de gamle fra øyrådet lå kun 1 stemme bak mannen 2 doors down. Jeg kjente også et aldri så lite klimaks når sistenevnte stakk av med de 3 siste stemmene på målstreken. Moroa var derimot ikke over. Det ble satt i stand et lite kakleseminar over hvem som skulle sitte som varamedlemmer. Igjen måtte valgkomiteen på gangen og hviskediskutere. At en av dem var påtroppende leder, resulterte i at det heldigvis ikke gikk lange stunden før han gjorde kort prossess og valgte sine disipler.

Neste post som var INNKOMNE FORSLAG omhandlet uten overraskelse lekkasjer. Og brøyting. Uten å gå i detaljer rundt dette, kjente jeg en form for trygghet i at den nye lederen i styret hadde det slemmeste tilfellet av lekkasje. At jeg har innyndet meg hos ham gjennom endel samtaler over brøytekanten i vinter, trekker heller ikke ned følelsen av å være under beskyttende vinger. Da han så meg inn i øynene fra andre siden av kjellerstuen, fant jeg det derfor litt vanskelig å si nei til anmodningen om at jeg skulle være en del av valgkomiteen. Dette på tross av venners advarsler om å si ja til noe jeg kunne komme til å angre på senere denne kvelden. Som førstereis. Med den nyinsatte styrelederens forsikringer om at vervet kun vil bestå av å ringe på hos Lyckliga Gatan's beboere en gang i året for å spørre om de er villige til å stille til valg, ser jeg snarere dette som en mulighet til å bli kjent med naboene (vin??).  Dessuten er jeg singel. Lyckliga Gatan smiler igjen, og jeg er ikke lenger jomfru.