Lyckliga Gatan?

Borettslag. Bare å smake på ordet ga meg en gang i tiden lykkefornemmelser ala samhold, felleskap, omtanke og trygghet.  Da jeg solgte min enebolig from Hell for ca 2 år siden, virket det riktig så forlokkende å skulle innta et felleskap som beskrevet innledningsvis. Fint var det også å tenke på at jeg skulle fratre rollen som frustrert enslig huseier med meg selv som eneste oppdrivelige vaktmester. Dersom jeg tenker tilbake med litt mer sannferdighet, kan det godt hende at det i bunn og grunn også slo meg at det skulle bli litt deilig å slippe å mase fettet av mannlige og handye bekjente.

I lycklig uvitenhet har jeg de siste 47 mnd levd i en bolig der jeg ikke har ansvar for rare greiene av utvendig vedlikehold. Min mannlige bestand av venner har derfor ikke vært plaget med særlig større betydelige ting enn å vaske bort litt grønn gørr av ytterveggen samt å montere og demontere parabolen et par-tre ganger. Følte meg derfor berettiget min forvirring når det i postkassen for et par-tre uker siden lå et strengt brev fra styret i borettslaget:

- Vi viser til tidligere brev om beboerenes ansvar for å holde takrennene fri for is og snø.
Tidligere brev? Tenke tenke tenke... Ransake hukommelsen uten å finne så mye som antydningen til et lite spor om å ha sett dette brevet.
- Styret har i dag vært på befaring og observert at INGEN har overholdt dette! Isen og snøen som samler seg i takrennene kan føre til lekkasje. Eventuelle skader som følge av dette må anses å ikke dekkes av borettslagets forsikring, men av den enkelte beboer. Det anmodes om at SAMTLIGE fjerner all is og snø fra takrennene sine ila 2-3 dager. Styret vil foreta en ny befaring på mandag. Lyckliga Gatan knirket litt.

Jeg erindret langt bak i hjernebarken et sted at en av naboene hadde spurt meg om jeg hadde hatt noe lekkasje hos meg. Dette var et forholdsvis uklart minne da spørsmålet ble stilt en kald formiddag mens jeg testet ut min intuisjon på hvor jeg skulle gjøre av snøen som hadde bøttet ned hele natten. Combo av spenning og 6-7 blå grader i noe som fortonet seg som orkan. I det minste stiv kuling.

Jeg ringte denne herremannen, latet som at jeg husket alt han hadde sagt, men bare trengte det repetert av unevnte årsaker. Han fortalte meg da at det hadde lekket hos dem i flere dager og at han var i en slags dialog med borettslagets styre. Brevet "befalingen" i postkassen refererte til var over 3 år gammelt.
Halleluja, gullfiskminnealderen min er ikke ankommet enda.
Videre informerte han meg om vedtekter ol. bla. mht vedlikehold av takrenner, og at dette var borettslagets ansvar.  Han rådet meg likevel til å få bort isen snarest for å unngå samme lekkasjeomfang som han hadde fått. Jeg satte sporeks i gang jakten på en hverdagshelt, uten høydeskrekk og helst med medbrakt stige, blandt handy-hunkene som ikke var brukt opp i tiden fra helveteskåken min. Dette var en torsdag. Den utvalgte (les: tvunget bassist med respekt/frykt for sin band-nasi) skulle komme og redde en stk jomfru i nød på lørdag. I rimelig tid før styrets neste befaring.

Jeg vil karakterisere meg selv som dårlig forberedt på lydene jeg observerte halvveis opp trappen til stue og kjøkken fredag morgen kl 07.13. Lite nok beredt til å oppfatte at det ikke var kaffe- eller nikotin abstinensen som spilte meg et puss, før jeg kom helt opp trappen og så vannet utover kjøkkengulvet. Drypp. Fra 6 steder. Usynkront. Litt sånn: drypp.....dryppdrypp..drypp....drypp. Hvert sekund. Minst. Som i reflekshandling tastet jeg følgende sms til bassist-helten: "Krise! Du må komme NÅ! Nå lekker det inn i kjøkkenet!"

Intet av tidligere erfaring (ref. Breaking Glass) mht til de tidspunkt i døgnet jeg foretar mine nød-sms/nødsamtaler på var tilstede. Jeg er fremdeles tilbøyelig, og kommer sikkkert til være det til min død, til å glemme at ikke alle leser eller svarer på sms hele døgnet, eller sover med mobilen på brystkassa. Når slike situasjoner oppstår i min verden er det meg ubegripelig at ikke alle mer og mindre kjente venner føler dette på seg. Da det etter 45 sekunder ikke ankom noen form for svar, satte jeg mine brunetteceller i høygir for å plukke neste potensielle Helt. Han kom på det som i lang tid vil fortone seg som en hvit hingst for meg (et kassebilaktikjøretøy, dog hvitt) etter knappe 20 minutter.

I mellomtiden ringte jeg styreformannen i borettslaget som kunne informere meg om at dette helt og holdent var min egen feil, men at han skulle "se på det" når han kom hjem fra jobb i 16-17 tiden. YeahRIGHT. Etter min 2 minutters ordstrøm på innpust såvel som utpust, fattet han imidlertid alvoret og skulle sende en annen fra styret for å "se på det". Før jeg rakk å deppe over faktum at ingen av dryppene ville avta ved at noen stirret dem i senk, hørte jeg optmistisk klapringen av hestehovene til min redningsmanns hvite. Jeg kom omtrent samtidig på at jeg måtte på stige-jakt i nabolaget. Skal forsøke å korte det videre hendelsesforløpet litt ned:

1. Mann fra borettslaget ankom i tøfler, innrøkt i klær og legeme og stilte seg opp med hendene i lomma og forsøkte ikke engang å stirre dråpene til å stoppe. Han mumlet "nja.... det er sånn det går. Når man ikke holder takrennene og avløpene fri for is og snø. Dette skulle vært gjort for lenge siden. Vi gjorde det nede hos oss i går..." Bladi bladi bladi and so on.

2. Min Helt (som jeg hadde bundet fast til kjøkkenbordet med det som var å oppdrive av remmer og tøyler i frykt for å face borettslagmannen alene), evnet etterhvert å pendsle samtalen fra hvems skyld dette var til  hvordan det kunne løses. Konklusjon: Borettslaget stiller seg ikke ansvarlig, men det må benyttes øks for å fjerne isen (for det gjorde vi I GÅR). Det er tross alt billigere for borettslaget å skifte takrennene som trolig blir ødelagt av dette. Lyckliga Gatan knirket seg til en sprekk.

3. Den avskyelige snømann tok med seg den sure røyk- og svettelukten sin og forlot åstedet uten å si "hadet". Ridderen kjørte avsted for å kjøpe øks, mens jeg gikk på sørlandskuffejakt etter anmodning fra andrenevnte slik at han også kunne måke taket mitt. Jeg skal mer enn gladelig sende Jan Eggum en sms som forteller ham hvor heltane befinner seg, Iallefall en av dem. Jeg spurte den første av naboene et stykke ned i veien som hadde en sørlandskuffe pent om å få låne den i noen minutter. Han svarte: "nei." Intet mer. Eller mindre. Kun "nei." før han satte seg i bilen uten å kaste så mye som et blikk på meg. Jeg vet at jeg ikke er overbegeistret flott uten make-up og nyvasket hår, men hallo? Lyckliga Gatan laget et "knack".

Det hele endte dog Lyckligt. Romeo skuffet taket mitt, hakket løs både is, takrenne og avløp og etter 3 timer antydet jeg dryppene kun annenhvert sekund. Ytterligere et par timer senere dryppet det så skjeldent at jeg turte å forlate huset, med kjøkkenglassene fremdeles velplassert, for å kjøpe 3 flasker vin. Minst. Dusjet og sminket må vite. Selv om min Helt etter fullført oppdrag fortalte meg hvor dårlig det står til med taket mitt og at det trolig kan være vann under de dårlige platene holdt sammen av rustne skruer, kjente jeg på Lycke. Den deilige følelsen over at alt igjen var tilbake til normalt. Tilsynelatende i det minste.